Det var under et besøk hos judoklubben i Levanger at jeg kom til å tenke tilbake på min relativt kortvarige hobby som karateutøver.
Jeg hadde akkurat flyttet inn i kollektiv i Trondheim og kjente ingen i byen. Så da jenta i rommet ved siden av ville rekruttere meg til karateklubben hennes, kunne jeg liksom ikke si nei.
Jeg tenkte dessuten at det ville bli en rolig start siden jeg var ny på laget. Du skjønner sikkert at det var akkurat det det ikke ble.
Dette var en klubb med både kvinner og menn, hvor vi uansett kjønn eller kroppsstørrelse kunne bli paret opp mot hverandre.
Hvem ble jeg satt sammen med? En kar på sikkert 1,90 med overarmer lik disse som drar biler etter seg, kun ved hjelp av egen kroppsstyrke. Også har du meg da. Over 20 centimeter kortere og med tilnærmet null muskelmasse i armene. Vi to skulle altså trene på slag mot hverandre.
Det skal nevnes at vi fikk bruke en beskyttelsespute i starten. Ikke at han trengte den for å stå imot fiskebollene mine. Jeg derimot, fløy nærmest til andre siden av gymsalen bare han knuffet i meg.
Alle varsellampene blinket da treneren annonserte at puta kunne tas av. Hjelp.
Ingenting vondt å si om sparringspartneren min, men han skjønte nok ikke hvor ekstremt vek motstanderen sin var. Dessuten kunne ikke han vite at jeg får blåmerker bare noen trykker lillefingeren litt for hardt på huden min.
Resultatet? Jeg gikk på skolen seende ut som en levende smurf. Læreren måtte blant annet huke meg inn i pausen og rolig og forsiktig spørre om alt gikk bra på hjemmefronten.
Ved neste trening stilte jeg meg strategisk ved siden av ei jente som var hakket mindre enn meg. Jeg holdt vel ut i et halvt år før jeg innså at kampsport ikke var noe for meg.