«Hva vil folk si» av den norske regissøren Iram Haq setter samfunnsaktuelle problemstillinger på dagsorden når vi møter den pliktoppfyllende 16-åringen Nisha som stadig må leve opp til sin pakistanske families forventninger, samtidig som hun skal være en vanlig norsk ungdomsjente. Dette er den andre spillefilmen til Haq, som fikk priser på filmfestivaler verden over for debutfilmen "Jeg er din".

Hovedrolleinnehaver Maria Mozhdah tar her sin første store filmrolle, og det med en upåklagelig prestasjon. Gjennom kun blikk eller kroppsuttrykk får hun publikum til å kjenne på følelsene hun selv står inne med. Det er ubehagelig og stressende, men også ekstremt viktig. Et ord som kan karakterisere hele dette verket av en film som har norgespremiere 6. oktober.

Klare grenser

Fra første stund tar Haq grep om publikum og drar oss med inn i en verden der det å være jente i en streng, pakistansk familie, langt ifra er noen dans på roser. Magevondtet begynner allerede i den første scenen hvor Nisha løper hjem fra en fest hun har sneket seg ut til. Idet hun akkurat har fått skjult nettingstrømpene under dyna, kommer faren inn for å sjekke at datteren gjør som hun har blitt bedt om. Nisha holder pusten, vi holder pusten. Og slik fortsetter det gjennom den nærmere to timer lange filmen. Her er det bare å forberede lungene.

Faren til Nisha spilles av Adil Hussain som de fleste nok husker fra den internasjonale filmen Life of Pi. En erfaren skuespiller som i sin rolle får seeren til å både føle avsky og redsel i en karakter som tar farsrollen til ekstreme høyder.

Slår hardt

Nisha er født i en kultur der sex og kjærlighet ikke er tillatt, med mindre man har en ring på fingeren som beviser at det skal vare evig. En heller uskyldig affære med en norsk gutt, som hun har sneket inn på rommet sitt om natten, betyr synd. Når faren tar ungdommene på fersken betyr det juling. Slag på slag som treffer publikum like hardt i magen. Farens straff blir å kidnappe jenta og plassere henne hos slektninger i Pakistan.

Scenene fra det solrike landet med fargerike sarier og eksotisk mat står i sterk kontrast til de ekstreme hendelsene som skjer videre. Den verste scenen er når Nisha finner kjærligheten på ny. Et kyss i en bakgård blir brått avbrutt da politiet pælmer en batong i ryggen på hennes nye forelskelse. Deretter følger epiosoder hvor jeg som seer får lyst til å lukke øynene.

Samtidig som farens knyttneve gjør seeren klam i hendene, er det like hjerteskjærende å høre ordene fra Nishas nærmeste, blant annet da hennes mor uttaler at hun skulle ønske datteren var dødfødt, eller da faren tar sats og spytter henne i trynet.

Letter opp stemningen

Det er ikke kun fæle scener i filmen, vi får også ta del i den varme følelsen av forelskelse og småhumrer litt av kommentarer fra Nishas venner i Pakistan. Det letter opp stemningen mellom slagene.

Et godt visuelt grep fra regissøren er når Nisha ankommer Pakistan og søskenbarnet tar henne med på et tak hvor ungdommer får drager til å fly vakkert gjennom lufta. Når 16-åringen selv skal prøve daler dragen bare nedover, på lik linje med Nishas eget liv.

Ved filmens slutt er det endelig godt å få puste igjen, men klumpen i magen er der fortsatt og det kommer den nok til å være en stund. Selv om det fortsatt er noen måneder igjen, vil jeg karakterisere dette som årets viktigste film.

Terningkast: 6