Mange av bildene til Kerry Grøneng er laget til lyden av jazz.Foto: Roger M. Svendsen

Bort med jåleriet

Koloristen liker det enkle. Bare det er i farger.

Portrettet
  • Hvem: Kerry Grøneng (66).
  • Sivil status: Gift med Rolf Gunnar Larsen. To barn. Fem barnebarn (åtte barnebarn til sammen).
  • Aktuelt: Nylig hjemkommet fra utstillingsåpning i New York.
  • Stilling: Kunstner og bonkjerring (under melkekyrtiden: «cand. jur»).
  • Liker: Å ta ting på sparket.
  • Flink til: Å leve livet.
  • Kan ikke fordra: Urettferdighet, krig og mishandling. Maktpersoner som tenker på seg selv, mer enn folket sitt.
  • Godt å våttå: At det finnes håp. Et håp for alt.
Hvorfor er plastsekker med 43 prøvelapper av ruteåklær kunst, mens en bøtte surna kopphandduker dyppet i honning ikke er det?

–Nei, vet du. Dette er kjempevanskelig. Er du en kunstner med utdanning, så kan du egentlig gjøre alt til kunst.

Kerry Grøneng (66) har nettopp fått en aldri så liten utfordring. Det enkle lille spørsmålet som kanskje til og med er umulig å svare på. Hva er kunst? Vi møter henne i Galleri Carrie på hjemgården Østgård i Jordalsbakken like mellom Nossum og Gilstadlia, mens fargene i en sprakende skogsnatur ennå tviholder plassen ved hjelp av sin stadig skrøpeligere festeanordning.

Høsten må være som et eldorado for koloristen Kerry Grøneng.

Med begge håndflatene omfavner hun varmen fra den store tekoppen.

–Men jeg synes ikke det er kunst. For meg er det ikke kunst.

Den første skulpturen som beskrevet ovenfor er reell. Laget av Berit Overgaard og antatt på årets Høstutstilling. Den andre er kun skapt i fantasien til en bladfyk i avisa Innherred, i løpet av 25 sekunders drodling på kontoret like før intervjuet.

–Hvis jeg, med med mitt ukjente navn skal forsøke å få med noe til Høstutstillinga, har jeg vel neppe en sjanse i havet?

–Kunstverden har blitt jålete. Du trenger ikke være flink, skapende, kreativ kunstner, bare du har kunstutdannelse. Hvis du har en bakgrunn kan du gjøre hva som helst, sier levangerkunstneren. Ofte er hun selv på farten når anledningen til å være kunstpublikum byr seg, både innenlands og utenlands. Hun er ikke i tvil om at det lønner seg å «ha et navn». Og profet i eget rike blir du heller ikke.

–Jeg har sett mye kunst ut i den store verden. Flere ganger har det slått meg at dersom en fra Levanger hadde laget akkurat det samme, så hadde det ikke vært kunst.

–Er det rettferdig?

–Nei. Verden er ikke rettferdig.

Fra figurativt til abstrakt

Kerry Grøneng har gjennom egen karriere vandret fra det virkelighetsskildrende figurative til det noe mer tolkningsåpne abstrakte. Det er lett å tro at hun helt til Dovre faller burde vært den evige forsvarer av samtidskunst og andre kunstformer som lekmannen ikke forstår seg på.

Men det er hun altså ikke.

–Jeg blir litt frustrert og forbannet når jeg ser sånne ... ja, for eksempel bare ei doskål. Det er jo så mye rart. Jeg har vært på utstillinger der jeg har trodd at de ennå ikke har ryddet, men så har det vist seg at nettopp det jeg trodde var rotet i stedet var kunsten.

–Jeg liker å se noe som gir meg noe. Om jeg blir sår eller lei meg, om det gir meg noe følelsesmessig, så er det kunst for meg. Men ikke en plastikksekk. Det ser jeg hver dag.

Hun har med andre ord sett mye ikke-kunst, men hun har helt klart også sett mye god kunst. Kunst som både inspirerer og gir henne egne ideer. Innimellom kan et kunstverk tiltale henne så mye at hun rett og slett blir forelsket.

Kerry sier hun er født inn i en kreativ familie. Skulle hun beskrive seg selv, er det forresten ikke bare kunstmaling, men også bygging og interiør som råder grunnen for de kreative ideene.

–Hvis du skal plassere deg selv gjennom bruken av høyre eller venstre hjernehalvdel. Er du et rotehode?

–Jeg er akkurat i midten, tror jeg. Når jeg skal begynne å male, må jeg ha det ryddig rundt meg. Hvis det er rot overalt, da blir det kaos i hodet.

I tidlig karriere malte Kerry figurativt, slik som bildet på golvet. Senere har hun beveget seg mot det abstrakte.Foto: Roger M. Svendsen

Må være ny i hodet

Kunstmaleren er aller helst kreativ på morgenen. Forklaringen er at hun tidlig på dagen er ny i hodet og ny i følelsene

–Det stereotypiske bildet vi har av en kunstner, forteller jo oss at kunstneren holder på utover kvelden, legger seg sent, går i kjortel og er et rotehode. Så du er ikke helt der?

–Nei. Ikke i det hele tatt. Men jeg liker vin.

–Hva gjør du hvis du våkner opp uten ideer da? Hvis det hender.

–Jo, det hender mye. Da går jeg en tur ut i naturen, forteller hun. Med naturen rundt seg dukker det som gjernest opp ting. Nå kan hun til og med velge hvilket av fantasiens bakteppe hun skal la seg forføre av, for her er mer å sveve i enn åker og kulturlandskap, løv- og granskog i Gilstadlia.

Hytte ved Tomtvatnet gir fjellets stemme, hytte i Bjugn formidler havets brus og feriehus på Kreta byr på den greske atmosfære. Steder som har blitt viktige innputts i livet for Kerry og mannen Rolf Gunnar Larsen.

Det svære oliventreet i hagen et sted ved Middelhavet har den siste tida kanskje blitt Kerrys viktigste oase for klekking av nye ideer. Etter at ekteparet fant veien til Kreta og kjøpte seg hus, har besøkene blitt hyppige. Ikke for å sitte barføtt i ei solseng og nippe til en paraplydrink, men snarere for å gå på med hammer og sag i et restaureringsobjekt av en eiendom.

Kjøpte hus fullt av rotter

–Det hundre år gamle huset var ei rønne da vi startet. I år har vi vært der seks ganger, og det blir nok en ny tur før jul. Vi jobber hele tida, men det innebærer også mye kreativt arbeid.

–Et hus med sjel da. Kanskje også spøkelser?

–Nei, stedet gir en god følelse. Sånn harmoni og ro at det er helt fantastisk. En fengshui-følelse. Det har med hagen, lyset og fargene å gjøre, så hvis det er spøkelser, er det bare gode spøkelser i så fall.

Det lå nok ikke i dagen at huset skulle gi nettopp denne atmosfæren. Det hadde stått tomt i tre år, som en ruinhaug. Det var overgrodd av ugress, var et bosted for rotter, mus og kakerlakker.

Kerry kjente det likevel. Dette var stedet. Alle som følger hennes kunstneriske utvikling, vil nok også sense det greske i de nyere bildene.

–Kunne du som kunstner brukt stemplingsklokke?

–Å nei, det kunne jeg aldri gjort. Akkurat på det feltet er jeg ikke strukturert i det hele tatt. Jeg er ikke et sånt menneske som kunne gått hjem klokka fire etter endt arbeidsdag fordi klokka forteller meg det, sier hun.

–Klokka liker jeg ikke.

Kerry i Galleri Carrie som åpnet sankthansaften 2006.Foto: Roger M. Svendsen

Året da «alt» skjedde

Yrkesfaglig har Kerry med sin bakgrunn som legesekretær ved røntgenavdelingen på sykehuset likevel måttet forholde seg til det som gjerne omtales som A4. Faste tider. Samme rutiner. Det holdt i 20 år, inntil hun fant ut at gårdsdrift og kunstmaling fikk overta funksjonen som bærende yrkesfaglig element i livet.

–Men du har klokke?

Kerry Grøneng ler. Slik hun har lett for, og som hun gjør ofte.

–Ja, jeg må jo forholde meg til avtaler. Sånn som når du skulle komme i dag. Men å stå opp hver dag, å gå på jobb for å sitte attmed ei datamaskin. Det ble for mye for meg.

Ergo sa hun opp sekretærstillingen. Og det på et tidspunkt hvor «alt» skjedde samtidig. Fra nå av måtte gårdsdriften alene sørge for salt i grøten. Inntekter fra kunstmalingen kom riktignok i tillegg. Det er 1998. Livet til Kerry forandres veldig.

Hun sluttet i jobben. Hun ble skilt. Hun fant seg ny mann. Hun ble bestemor. Hun sluttet å røyke.

–Det ble innledningen på en ny epoke, minnes hun.

På maleriene hennes ser vi det i form av en mer leken, spontan kunstner. Hun ble mindre opptatt av det figurative. Fargene ble med videre, men penselen fant de abstrakte måtene å forme dem på.

–Det har noe med livet å gjøre. Det har noe med å se stort på ting. Jeg er ikke så opptatt av det lille materialistiske, men snarere det globale. Det store bildet.

Å begynne å male figurativt igjen, blir for henne som å gå bakover i livet. Hun vil aller helst se forover.

Mens alle disse nye tingene skjedde i livet hennes, dukket det også opp familierelaterte forhold som preget hverdagen. Summen av vanskelige hendelser gjorde at Kerry merket det kraftig på psyken. Hun oppsøkte «Snåsakaill'n» flere ganger, og med disse møtene våknet også optimismen.

–Snåsakaillen sa jeg skulle treffe en kar på sykehuset. Jeg trodde han tullet.

Så traff hun likevel legen Rolf.

Ble skutt av Amor

–Snakk om intuisjon. Det var helt utrolig rart, men jeg kjente det straks: Der er han.

Pilene traff dem begge, og Kerry er sikker på at det var en grunn til at Amor var ute med buen denne kvelden.

–Vi var begge nyskilte. Vi har felles grein. Besteforeldrene våre kjente hverandre. Vi flyttet på Østlandet samtidig. Vi giftet oss samtidig den gangen. Vi har begge to barn, en gutt og ei jente. Vi flyttet tilbake til Levanger samtidig. Vi bygde hus samtidig. Så dukket han opp da jeg drev gården alene.

Legen fra Singsaker i Trondheim stilte opp, enten det var fraukjøring eller fjøshjelp. På Østgård var det både kylling og melkekyr.

Kerry Grøneng forteller om flere opplevelser med Snåsamannen.

–Han så ting som skulle skje, med gården, med meg og med kunsten. Han så også det kommende galleriet.

–Du synes ikke det var skummelt da?

–Nei, jeg synes heller det var artig. Og spennende.

Dyreholdet ved gården er senere avviklet. Sankthansaften i 2006 åpnet Galleri Carrie dørene for publikum.

–Hvilket forhold har du til tro?

–Like ens på tro som med politikk. Mottakelig, men vil ikke stå i bås, verken når det gjelder politikk eller religion. Jeg tror ikke på en gud som sitter og passer på og fordømmer. Jeg tror heller på kjærlighetskraften. Og da finnes det også en motsatte kraft. Jeg tror det er best at menneskene er åpne. Hvis alle hadde tenkt sånn, ville det ikke vært krig i verden heller. Jeg er like ens når det gjelder alt. Åpen for hva som helst, men det er kjærligheten som ligger i bunn. Uansett hva jeg gjør.

–Når politikk blir som genetikk, hvor stemmen går til det samme partiet gjennom generasjoner, ja da synes jeg nesten det blir litt nifst, sier hun.

Selv har Kerry testet ut de fleste partier opp gjennom åra.

Tålte ikke drittkastingen

–Er du opprørsk?

–Jeg kan være det. Spesielt når det gjelder likestilling.

Det gjelder forresten begge veier. Kerry Grøneng husker hun en gang deltok på et 8. mars-arrangement. Budskapet fra de kvinnelige talerne opprørte henne.

–Det ble så mye drittkasting om mannfolk at jeg kunne ikke sitte å høre på.

Kerry forlot stedet.

–Som i en stille protest?

–Ja. Jeg er ingen snakker.

Når Kerry drar på store kunstgallerier, starter hun ikke på det første bildet like innenfor inngangsdøra og saumfarer dem grundig i rekkefølge til hun har nådd det siste. Hun sier hun skummer fløten, at hun kan være både rask og effektiv, inntil hun stopper opp ved det ene bildet som gir henne noe spesielt.

–Der kan jeg bli stående, og da er jeg ikke interessert i å se noe annet.

66-åringen har ført penselen gjennom 36 år, har knipset fotografier av alle malerier hun har solgt og plassert dem i et album. Hvor mange det har blitt, vet hun ikke.

–Du begynte først da du var 30. Hvorfor ikke før, og hva var det som gjorde at du plutselig fant ut at nå skulle du bli kunstmaler?

–Omskolering. Jeg var aktiv håndballspiller, og det tok hele fritida mi.

Bestemor vil vinne

Gjennom håndballkarrieren har Kerry Grøneng erfaring fra Nessegutten, Frol og på toppnivå med Skogn da de herjet i førstedivisjon på 70-tallet. Hun er ikke ofte å se i hallen i disse dager, men det gleder henne fortsatt å se god håndball. Dessuten har hun holdt godt på sportsånden, kampgløden. Vinnerskallen. Det får for eksempel barnebarna lett merke når det drar seg til med fotballkamp mellom blomster og bærbusker i hagen. De unge må kjempe hardt for poengene.

Klart bestemor vil vinne.

–Hus og heim i Gilstadlia, hytte i Bjugn, hytte ved Tomtvatnet, enebolig på Kreta. Bilder representert på galleri i New York. Får dere tid til å dra mellom alle stedene?

–Jeg tror vi holder oss yngre ved å holde på med alt dette. Uten å være aktiv, blir man fort gammel. Den dagen vi merker at vi ikke klarer å vedlikeholde og holde orden, så selger vi. Det er ikke verre enn som så.

–Hva er det med det greske som appellerer?

–Jeg har vært der på mange malerturer. Grekerne er så jordnære, så trivelige og høflige. Så er det heller ikke noe jåleri. De er helt opptatte av andre ting en sjampanje og høye hæler.

Kerry bedyrer likevel at det var Rolfs idé å kjøpe hus.

–Jeg sa selvsagt ikke nei.

–Nei, for du kommer jo fra høyhæleskoene, sjampanjen og røde løperen fra Manhattan du nå?

Kunstmaleren fra Levanger ler igjen. Visst er hun nettopp hjemkommet etter sjampanjefesten i den amerikanske storbyen. Og det for tiende gang. Det som startet med et bilde på verdensutstillingen i Firenze har bredd om seg. Skjønt jåleriet, det nekter hun fortsatt å være en del av. Da får galleristene bare ha det så godt. Selv i metropolen New York. Et av galleriene i samme by hvor hun tidligere var representert, har hun senere takket nei til. Årsaken? Jo, det ble for jålete.

–Stiletthæler, sminke, stæsj. Jeg klarte det ikke. Jeg foretrekker det enkle.

Kunstmaleren er ei dame med masse latter og godt humør.Foto: Roger M. Svendsen

Når man blir seksogseksti ...

Kerry vet at flere av bildene hennes henger i amerikanske heimer, men nøyaktig hvor, det aner hun ikke.

–Finnes det bilder du har malt som betyr så mye for deg at du heller ikke vil selge dem?

–Ja, jeg har noen bilder malt fra spesielle situasjoner. Disse har jeg hjemme i huset.

–Men hvis prisen blir høy nok?

–Nei. Der betyr ikke pengene så mye.

Kerry sier hun tror på kjærligheten, men når hun skal produsere et maleri, kan følelsen av frustrasjon eller irritasjon være minst like fruktbar.

–Du trenger ikke være glad og lykkelig for å få til noe som er bra, forteller hun. Og peker bort på et fyrverkeri av et bilde som henger like innenfor dørene til hennes eget galleri.

–Det der malte jeg da jeg var irritert på Rolf.

–Jeg har temperament, sjø. Og det tror jeg man må ha når man holder på med noe skapende, nettopp for å få fram følelsene. Litt som å drive idrett. Blir det for glansbildeaktig, pent og pyntelig, blir det heller ingen spenning.

–Er du lykkelig i dag?

–Ja. Det er klart det er utfordringer, men de må være der. Jeg har lært av feilene jeg har gjort, og alt jeg har opplevd har jeg levd med, og gått videre med. Uansett hva vi opplever i livet, former det oss.

En av Kerrys forbilder er hennes tante, Åse Hegstad. Hun døde for tre år siden, men de gode minnene lever videre.

–I en alder av 90 reiste hun uspesifisert til Syden. Hun var kunstnerisk, glad, gikk med fargerike klær og snakket rett fra levra.

Kerry Grøneng vokste opp som den nest eldste i en søskenflokk på fem. Mange vil nok si beskrivelsene hun gir sin egen tante, også passer henne selv.

–Er du selvironisk?

–Ja, jeg liker å tulle og jeg tar ikke livet for alvorlig. Jeg trives med latter og mye folk rundt meg.

7. januar i år feiret hun 66-årsdagen i galleriet. Med høy musikk, topp stemning, mye god mat og vin. Og til fullt hus med gode venner, selvsagt.

–I en alder av 66 bestemte jeg meg for å begynne å feire. Wenche Myhre hadde rett. Det skjedde noe ved 66. For nå kan jeg gjøre hva jeg vil.