Dette er saken om en rekrutt på 63 år, en geitfot, en kunsthåndverker som nekter å være akkurat det, en WC og et hobbyrom, en nordlending som blir eldre enn alle andre og en austagdermann som er telemarking av dialekt og lynne, og som synes at folk er for fisefine i Risør. Det handler om treskjærere med snakketøyet på høygir, men også om treskjærere som maler mer enn de mæler.
Ja, selv en bridgespiller er involvert i historien. Så handler det til og med også litt om en journalist som har fått langt flere grå hår i skjegget enn forrige gang. For sju år siden.
I 2010, altså for sju år siden, poengterte Georg Lindal at treskjærersamlingene er helsebot for sjela, og han ønsket samtidig flere velkommen til bords. Gjerne kvinner. I 2017 har Georg Lindal blitt 83 år. Han ønsker flere velkommen til bords. Gjerne kvinner. Selv bidrar han med treffende replikker, lystig stemning og noen verbale floker det er opp til lytteren å tolke.
Det er noe déjà vu over det hele. Jeg har vært her før. Treskjærerne har vært her før. Eller, det vil si, de har vært her hele tiden. Noen ganger har de helt sikkert være oppe og vaket, for mat, søvn og andre sosiale innputts må jo også disse karene med hoggjerna ha. Men nettopp gjenkjenningsfaktoren er påtakelig, godt synlig for begge parter. En forskjell er riktignok skjegget på journalisten, altså meg. Ofte forsøker jeg å gjøre et selvironisk, muntert poeng av andelen av de grå hårene i skjegget. De har nemlig begynt å bre ganske kraftig om seg.
Georg Lindal lurer på hvordan jeg forholder meg til det.
Der lever de lenger
–Jeg fornekter det, svarer jeg, i et kavende forsøk på å parere med en snerten replikk som jeg håper framkaller mer latter. Så renner det meg plutselig i hugen - etter at jeg har sagt den, selvfølgelig - at kommentaren ikke var den mest elegante i dette selskapet. Georg på 83. Arnfinn på 84. Einar på 85.
Og så har vi Julian.
–Hvor gammel tror du jeg er? spør han.
–Nei, det er livsfarlig å tippe. Jeg kan bomme kapitalt, sier jeg, og tar den aller tryggeste av dem alle. Jeg tør ikke annet.
–Du ser i alle fall veldig ung ut.
Så får jeg høre det. 87.
–Men så er jeg fra Nord-Norge. Der lever man lenger, understreker Julian Moeng. Født i Tromsø, senere bosatt i Storsteinnes hvor han vokste opp, og nå med fast tilhold i Levanger.
–Men den nordnorske dialekten, den har ingen greid å slipe av deg?
Inspirert av den livsgleden som spiller fritt rundt - og her hadde det passet godt å si ridderne av det runde bord, men det kan vi ikke, for om det så skulle være riddere av høvisk klasse, er ikke bordet rundt, det er en firkantet sponplate - altså, med den livsgleden som spiller fritt rundt den firkantede sponplate, burde det absolutt ikke være noen grunn til å fornekte tilveksten av alder og grå hår.
Kall det gjerne ungdommelig energi. Åttiåringene har bevart den godt.
Likevel:
–Nå begynner det å bli mange gamle kaller her, ler ungfolen i flokken. Svein Barstad er ikke mer enn 63 år. Klart den yngste, og kvalifisert til tittelen rekrutt. Helt fersk i gamet er han imidlertid ikke, for han gjorde sitt inntog i treskjærerklubben da den startet for 13 år siden. Så ble det et opphold på ti år, før han igjen fant fram kniv og tappjern etter at han ble pensjonist.
Skorter på tilveksten
Nå skulle han gjerne sett flere i rekruttkorpset. For det er ingen hemmelighet at det skorter litt på tilveksten.
–Kom hit, er kort fortalt kjernen i oppfordringen fra gamlegutta.
Så rent intuitivt å finne fram er det kanskje ikke, så her trengs muligens en liten evne som stifinner. I tillegg skal vi gi deg en aldri så liten vegbeskrivelse. Treskjærerne holder til i Levanger bo- og aktivitetssenter. I kjelleretasjen, men ikke i det mest prangende lokalet. Selv hadde jeg først spasert rakt forbi døra, da jeg av en hyggelig person lenger bort i korridoren ble geleidet tilbake. Men det er klart, jeg burde jo sett det, skiltet, sirlig utformet med velkjente krusedullene i akantusstilen.
Der inne. Treskjærerklubben. I dag bestående av Arnfinn Forbord (84), Einar Hogstad (85), Gunnar Aasen (86), John Kruksve (84) og Magne Nilsen (77), i tillegg til de allerede nevnte.
–Det sosiale er vel så viktig som treskjæringen, poengterer de. Å komme sammen, lage utskjæringer, men også for å prate, lytte og inspirere hverandre.
–Det er det dette handler om. Det er det vi er her for, og det er det som løfter oss, sier Arnfinn Forbord.
Her spiller derfor kaffepausene en viktig rolle.
–Da løser vi verdensproblemene.
Mens jeg som journalist er inne på «WC og hobbyrom», blant jern, kniver og tremateriale, dukker det også en bridgespiller opp. Idar Eidem er for anledningen invitert av Svein Barstad for å fortelle om bridge. Og budskapet?
–Bli med på bridge.
Rekrutteringen svikter også her.
–Folk faller fra, mens det er få yngre som dukker opp. Vi har hatt kurs og alt, sier Eidem. Han er studieleder i LHL Levanger. I likhet med treskjærerne er han å treffe på bo- og aktivitetssenteret mandager. Bridgespillerne på ettermiddagstid, treskjærerne på formiddagen.
–Som regel varierer det mellom 12 og 16 spillere. Vi blir da tre eller fire bord, men gunstigst er det med minst 16 spillere, sier han.
Idar Eidem tror bridge erfarer konkurransen med sjakk. Sistnevnte har fått stor oppmerksomhet i mediene, og med Magnus Carlsen på laget, har nettopp sjakk også appellert til den yngre garde. I langt større grad enn bridge.
–Det er nok trender som varierer over år, men akkurat nå sliter vi med å få med oss yngre spillere, poengterer han. Med døra vidåpen og velkomsthilsenen klar til alle nysgjerrige som vil prøve seg. Bridgespillerne holder gjerne til i storsalen, men flytter også litt rundt i huset dit hvor rom og lokaler er ledige.
Måtte svare om Trump
I begge leire, er nok de utenomfaglige diskusjonene av vesentlig betydning for miljøet.
–Som da jeg begynte, skyter Svein Barstad inn.
–Det første jeg ble spurt om, var om jeg likte Trump. Hva jeg syntes om ham. For eller mot.
Så drar de øvrige kunsthåndverkerne rundt firkantbordet en historie om Trump og trumf, og for eller imot, som jeg ikke klarte å få helt taket på. Men jeg tror den var morsom, for det flires høyt. Og jeg ler med. Sånn universell latter som kan passe i alle sammenhenger.
Skjønt kunsthåndverkere. Ifølge telemarkingen fra Aust-Agder, Georg Lindal, senere trønder og levangsbygg, er det en av karene her som nekter å kalle seg nettopp det.
–Einar er kunsthåndverker, men jeg kan ikke si det, for han vil ikke vedkjenne seg det, sier Georg Lindal. Einar Hogstad står for de nydeligste utskjæringer, men ifølge ham selv kvalifiserer ikke det.
–Hva er du da?
–En som skjærer i tre.
Både treskjærerne og bridgespilleren skryter av kommunen som de mener legger til rette med fri bruk av oppvarmede rom og lokaler. Men så er det altså plass til mange flere.
–Hvis vi får inn noen nye folk, vil det gi ny giv i gruppa, påpeker veteranene.
Som om det skulle være noe i veien med dagens giv. Det er det neppe.
Og hvor ble det av geitfoten, spør du?
–Her, sier Georg Lindal. Og viser oss en av jernene som er hyppigst i bruk for å forme de klassiske akantusmønstrene. Kunsthåndverket.