Husker dere vaksinen «pirk'e»? Den var fryktet blant alle i klassen, da vi så for oss blod og åpne kjøttsår. I praksis var det jo noe helt annet. Den kalles vel pirk'e fordi man så vidt er borti hudoverflaten.
I flere år har jeg etterlatt meg spor av pirkeavhengighet. Ikke sorten helsesøster sto for, men tannpirking. Før var jeg like avhengig av maten jeg spiste først, som denne plastdingsen jeg måtte ha etterpå. Det var skikkelig avkobling å sitte med pirkeren etter et måltid, og jeg smilte som en unge på julaften hver gang mamma hadde kjøpt en eske spesielt til meg. Hun var derimot ikke glad for å finne brukte eksemplarer på bordet eller badekarkanten etterpå.
Det gikk nok litt langt.
Jeg tok meg selv i å bli grinete hvis de jeg besøkte ikke hadde noen. Flere ganger måtte jeg spikke mine egne av fyrstikker, eller bruke plastdingsen på bruskorka. En gang støvsugde jeg opp sikkert 100 tannpirkere fra sofaen! (Æsj). Jeg bare måtte ha noen tilgjengelig hele tiden, på badet, stuebordet, nattbordet, i jakkelomma og en eske i veska. Jeg gikk konstant med en trang til å pirke.
Etter en stund måtte jeg forsikre meg om at dette ikke var skadelig, så jeg spurte tannlegen «Er det farlig å pirke for mye?». Han sa man ikke skulle blø, og anbefalte heller tanntråd.
Aldri i verden, tenkte jeg.
Jeg hadde såpass vett at jeg stoppet før det ble sår av det, og da innkjøpet faktisk begynte å bli litt dyrt, sendte jeg meg selv på avpirking. Noe jeg regner med var like vanskelig som å slutte med snus eller røyk.
I dag går det heller i hyppig tannpussing. Dessverre kan jeg være lettpåvirkelig, som eks-snusere og -røykere ofte blir på fest. Spesielt siden kjæresten til venninna mi er pirkete, er det vanskelig å si nei når han så fint vifter med eska foran ansiktet mitt. Så det blir én iblant. Det er min form for helgekos.