Tonene av Vårres jul møter Innherred når lokalavisa inntar museumsområdet på Stiklestad. Utenfor Molåna står en gjeng julebukker og øver til forestillingen de være med i senere på ettermiddagen - Travel taus og fjøsnissesprell.

– Ellers går vi rundt på området og synger julesanger. Ikke bare Vårres jul, sier Alma Kolberg Hakonardottir.

Denne gjengen øver til forestilling sammen med Edvard Pettersen innimellom julebukk-gåingen. Fra venstre Bara Horvathova, Eliska Horvathova, Alma Kolberg Hakonardottir, Live Høknes Gjellesvik, Adelheid Hynne, Thomas Horvath og Agnes Kolberg Hakonardottir.

Julestemningen er med ord allerede satt. 2017-utgaven av Jul igjen på Stiklestad fikk akkurat hva den ønsket allerede fra lørdagsmorgenen av, med et fint lag med hvit snø på bakken. Ikke alle årene har værgudene bydd det vi mest forbinder med tradisjonell norsk jul, men i år er det verken kaldt eller altfor mildt. Helt perfekt egentlig.

På hjemlige trakter

Allerede på den første av to dager med førjulsstemning på Stiklestad var det haugevis av folk rundt omkring på hele området, og inne i husene. De lokale utgjør nok hovedvekten av de besøkende, men langveisfarende var det også.

– Vi kommer helt fra Auli, sier Trine Wisth, som har med seg datteren Julie til sine hjemtrakter i Verdal. Sammen med dem i et av husene det er mye fint håndarbeid å få kjøpt er også May Selnes, som er i samme slekt.

Julie Wisth, May Selnes og Trine Wisth, sistnevnte utflytta verdaling, har det som tradisjon å besøke Jul igjen for å kjenne på førjulsstemningen og handle noen småting til jul.

I fjor var hun ikke her, men for to år siden. Den gangen vasset de rundt i gjørme.

– I år er det mye bedre julestemning, i og med at snøen har kommet, sier Trine Wisth.

God smak

I posen hun har med seg er det både syltelabber, tjukklefse, flatbrød og potetkaker. Noen husflidsprodukter som kan gis bort i julegave skal også fylles på.

Aniskringlene de smakte på et stykke unna var også fortreffelige. Selv blodpannekaker falt i smak.

– Det smakte som bacon, sier datteren Julie til en smule overrasket journalist.

– Er dere ofte «hjemme» i Verdal?

– Et par-tre ganger i året i hvert fall. I tillegg til Jul igjen pleier vi å være på hundeutstilling om sommeren, sier Julie Wisth, som driver med hunder selv.

Øl-tilpasning

Innherred fortsetter i nabohuset hvor ølbryggingens kunst avsløres. Håkon Bjugan er innom for en smaksprøve, og avslører stor kunnskap om stjørdalsølet som serveres.

– Stjørdalsølet er jo litt beryktet, men har blitt søtere og mildere enn før. I gamle dager da det ble servert som tørstedrikke til folk som hesjet på gårdene i solsteken gikk det ikke helt bra, sier han med glimt i øyet. Bjugan prøvde forresten å servere stjørdalsøl til en gjeng russ i langt nyere tid.

Stjørdalsølet er kanskje skjemt uansett om man kommer for nære eller ei, men Håkon Bjugan kjenner at nåtidens utgave er søtere og mildere enn den stedvis utskjelte varianten fra gamle dager.

– Glassene ble stående igjen ganske fulle. De mente det smakte «hæstpess», gliser han, før han tar en slurk og gjentar at tradisjonelt stjørdalsøl og nåtidens utgave ikke er helt det samme.

God stemning

Jul igjen er virkelig et arrangement som fenger absolutt alt fra de aller minste til de godt voksne. Mens de minste opplever mye spennende og kanskje lærer noe helt nytt, bruker de eldste turen rundt på Stiklestad til å kjenne litt på den gode, gamle adventsstemningen.

– En veldig god tradisjon, mener Anne Mari og Nils Alfred Karlsaune, som benyttet anledningen til å handle flatbrød og «vikingdrikke».

Hanna Kristine Sivertsen, Ivar Sivertsen, Anne Mari Karlsaune og Nils Alfred Karlsaune synes turen rundt på museumsområdet på Stiklestad er en trivelig førjulstradisjon.

– Den skal jeg ha med nedover til Oslo i morgen, sier Nils Alfred. Han nyter nå bare inntrykkene på Jul igjen, etter at han tidligere deltok aktivt i arrangementet i en snekkerbod på området.

Grisslakting

Årets høydepunkt på Jul igjen er kanskje grisslaktingen på Husmannsplassen. Stig Wiklund og Ken Roger Holmli fra Nortura forteller og viser i praksis arbeidet med en gris fra slakting til mat på bordet, til gode spørsmål fra formidler Lars Børre Hallem og musikalske innsmett av Bård Bratli.

– Grisen blør neseblod, sier Niklas Skauge Christiansen i blå jakke til høyre i bildet. Han gjorde store øyne under grisslakteseansen sammen med broren Bendrik Skauge Christiansen og bestemor Åse Christiansen.

Selv Innherreds journalist har noe han lurer på litt ute i seansen, hvordan har de egentlig slaktet grisen?

– Grisen ble tatt livet av før den kom hit. I dag skjer dette på skånsomte vis ved bruk av gass. Så grisene blir bare tatt med inn i et rom uten at de vet hva som skjer, og sovner fort stille inn. Det er ikke hylende og skrikende griser på et slakteri lenger, beroliger Stig Wiklund.

Tøffe gutter og jenter

På Husmannsplassen får en stor samling med folk - ikke minst veldig mange fra den yngre garde - se på jobben videre. Med fjerning av bust, oppskjæring og at det som ikke er spiselig i grisekroppen tas ut.

Grisslaktingen måtte naturligvis foreviges. Petter Brenne filmer i vei med mobilen.

Noen sier litt «uff» og «æsj», men ikke mer enn det. Barna later til å la seg fascinere mer enn å synes det er fælt.

– Se, grisen blør neseblod, smiler Niklas Skauge Christiansen, etter litt tidligere å ha fått et klart svar fra slakterne på om grisen hadde fått babyer. Først i ords form, og deretter illustrert med å skjære vekk det mannlige kjønnsorganet.

Vil fortsatt spise

Petter Brenne har sågar i likhet med mange andre gutter og jenter tatt frem mobilen for å filme slakteseansen.

– Det er litt artig å se på, sier han.

– Visste du at det er sånn det er?

– Ja, og det er ikke ekkelt, forsikrer Petter, som synes leverpostei og skinke er godt pålegg som han absolutt kommer til å fortsette å spise etter å ha sett hvor de kommer fra.

Hei på deg... Petter Brenne filmer videre.

Journalistens rundtur nærmer seg slutten. Ikke alle kriker og kroker er besøkt, men med en kopp svartkjelkaffe i kroppen og et blikk inn vinduet til julefeiringen fra 1958 tas de siste skrittene for dagen gjennom den lille julegata der smilene sitter løst hos både folk på veg inn og ut av området.

To bilde fjes som gledet seg til å se julenissen. Aksel Voll og Othelie Rømo Sandnes.

(Se noen flere bilder i karusellen helt øverst.)