Jeg står lett foroverbøyd og forsøker å finne ut av hvordan det skal gjøres. Jeg har knapt vært borti to biler som har hatt samme oppskrift. De er alltid forskjellige. Og jeg står alltid med upassende klær når slikt skal gjøres. Alltid. Og det er mørkt. Jeg ser ikke mye. Panseret er oppe, jeg står med hodet nede, men blir strengt tatt ikke særlig klokere. Å titte ned i motorrommet, gjør meg ikke til noen større mekaniker, men fra avstand ser det kanskje ut som om jeg har peiling. Om det skulle være noe. Betydningen av fasade skal aldri undervurderes.
Jeg fryser, for jeg har aldri passende klær på meg når jeg gjør dette. Det er alltid mørkt og kaldt når dette inntreffer. Siden jeg ikke ser noe særlig, må jeg føle meg fram med fingrene. Hud mot plast, blekk og stål i vinterkulda er ingen god kombinasjon. Det gir fort en ny kombinasjon, som olje og blod. På hendene. Jeg banner høyt. Og forbanner fabrikkens fullstendige inkompetanse på plassering av komponenter. Jeg vil si misplassering. For jeg har ikke fingre som står i vinkel og som er leddet den gale veien. Slik bilprodusentene ser ut til å ha tenkt.
Umulig å komme til. Og når jeg omsider likevel kommer til etter å ha knekt fingrene, går det ikke likevel. Det er ikke plass nok for å få den ut. Veldig rart, for her er det jo snakk om den mest vanlige utskiftbare komponent av dem alle.
Så er det likevel klin umulius forbanna utrøstelig knotete å ta hånd om dette i utgangspunktet så enkle lille gjøremål uten å demontere halve motorrommet, skjære opp fingerknokler og dandere oljeskitt over de ikke verkstedvennlige klærne jeg for anledningen har på meg.
For å skifte ei lyspære.
Pokker ta, bilprodusenter. Noen i alle fall. Skjerp dere!