Jeg ligger på madrassen min i rommet mitt og stirrer opp i taket. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ligget slik. Lenge. Jeg drar dyna mi langt opp under haka og sukker. Jeg husker fortsatt det forferdelige som skjedde i morgnes. Da det bare var en vanlig morgen og jeg satt og spiste mat med mor og far og lillebroren min, Sen Pai.

Plutselig hørte vi et skrik utenfor. Og det hørtes ikke ut som slike skrik som man skriker når man skader seg. Nei, tvert imot. Skriket var fullt av sorg, sinne og skrik om hjelp. Det skjønte visst far også, fordi han var doktor og en slik som ikke bare kurerer folk i Somalia når de har skadet seg, men også en som hjelper og trøster folk når de hadde det vondt. Jeg hadde syntes at det var en god ting, helt til da. Rett etter hørte jeg noen som ropte og far som stormet ut for å hjelpe til.

Jeg gikk ut og så på far som kranglet med en annen mann. Mannen så ut som om han kom fra et land i Europa. Men han snakket engelsk til far. Jeg er bare sju år og har ikke startet på skolen enda, så jeg kan ikke engelsk. Men jeg hørte at far ropte noe rasende til den andre mannen og pekte på noen som lå på bakken.

Jeg myste og gikk litt nærmere. Og jeg gispet. Det lå en svarthåret kvinne på bakken, med et kutt i magen. Hun var så mager at jeg kunne se huden stramme seg om skjelettet hennes. Det lå også en rusten lenke festet rundt den ene tynne foten hennes. Kvinnen hadde øynene lukket, men jeg så at magen hennes gikk opp og ned, og jeg kunne høre noen hese, svake åndedrag. «Stakkars kvinne,» tenkte jeg. «hun må ha det vondt. Er det den mannen som har gjort det? Hvordan kunne han?»

Jeg hørte flere åndedrag fra kvinnen, men de ble overdøvet av de sinte ropene til far og den europeiske mannen. Jeg så at mannen tok fram noe som lignet en av steinknivene som onkelen min pleide å hugge. Pleide. Ikke lenger. Jeg hørte noen skritt, og så at mor kom ut på trappen, bærende på Sen Pai.

Jeg rettet blikket mot den europeiske mannen igjen. Han hadde løftet den store kniven eller hva det enn var, og sprang mot far mens han rettet den mot far, klar til hugg. «Skal du hugge far med den?» tenkte jeg forskrekket.

Jeg hadde spurt mor minst hundre ganger om hva som hadde skjedd med onkel, siden han plutselig hadde forsvunnet, men mor svarte aldri, men hun ble mørk i blikket og begynte å snakke om noe annet.

Var det dette som skulle skje med far også? Skulle han også forsvinne, som onkel? Den europeiske mannen var skremmende nær far nå, og plutselig hørte jeg lyden av ild. Å, som jeg alltid har hatet den lyden!

Mer så jeg ikke, fordi av en grunn dro mor meg tilbake inn i huset. Hun satte San Pai i stolen sin, og så på meg med blanke øyne. Jeg var sikker på at hun var nær ved å gråte. Så sa mor med en grøtete stemme til meg: «Hør her, gutten min. Fra nå av må vi være uten far, forstår du? Ikke gråt da, vennen. Selv om far ikke er her mer, skal ikke vi være her heller. Vi skal flykte og dra til en bedre plass, uten at slektningene våre…forsvinner fra jorden.»

«Mener du at han…han der mannen…drepte far og onkel?» spør jeg og merker at jeg også har grøtet stemme. Så plutselig, renner det elver av tårer nedover kinnene mine.

«Og så må vi dra herfra, fra sola og vennene våre og de fargerike årstidene? Mor, jeg vil ikke dra!» Mor ser på meg en stund. Så gir hun meg en klem. «Jeg har heller ikke lyst til å dra, gutten min. Men vi har ingen annen utvei.» «Men far…» stammer jeg. «Vi kan ikke gjøre noe for far.» sier mor. Jeg merker at hun er like trist som meg, også.

«Mamma.» hulker en liten stemme. Det er Sen Pai. «Pappa død. Onkel død. Mannen slemming!» Jeg løfter Sen Pai ned fra stolen og smiler trist. «Ikke vær redd, Sen. Makka skal pakke sakene våre og vi skal dra til en ny plass! Vi skal få det kjempefint der!» Men jeg var ikke helt sikker på om jeg trodde det selv.

Jeg sukket og tok med Sen Pai opp til rommet vårt. Og nå ligger vi her fremdeles. Mor har brukt ganske lang tid på å pakke alle tingene våre, men jeg forstår det godt, fordi alle ville vel ha brukt lang tid hvis de skulle pakke ALT de eide! Men likevel er det veldig stressende, fordi nesten hele tiden hører jeg noe nærheten som smeller, og jeg blir redd, fordi det høres ut som huset vårt skal bli ødelagt. Og like etterpå hører jeg skrik av fortvilelse. Jeg kan høre skrikene til noen av vennene mine blant dem. Noe knytter seg i magen. Jeg vet at de som ikke blir drept, blir tatt til fange som slaver. Jeg kan nemlig høre raslende lenker og noen vogner som triller ut av landsbyen.

Det er bare helt grusomt. Det synes Sen Pai også, for han hyler av redsel, og det er vanskelig nok å få beroliget ham. En enslig tåre triller nedover kinnet mitt når jeg får høre et nytt skrik. Jeg bare kan ikke noe for at jeg gråter og føler meg ensom, fordi dette er jo helt grusomt!

«Hvorfor gjør de dette?» hvisker jeg og borer hodet mitt inn i madrassen.

«Hva har vi i Somalia noen gang gjort dem? Og nå har de tatt fra oss både far og onkel. Og som det ikke var nok, må vi flykte fra hjemmet vårt!»

Jeg gråter og snufser enda mer, og jeg hører slett ikke at mor kommer klatrende opp stigen. «Kom nå, guttene mine.» sier hun stresset og røsker meg og Sen Pai opp av madrassen idet vi løper ut av huset. «Hvis vi ikke drar nå, kommer de europeiske soldatene og brenner ned huset vårt helt til vi blir aske.» sier hun og tar tak i posen med alle tingene våre. Hun har ingen ledig arm til å holde Sen Pai, så jeg må bære ham.

«Ikke vær redd, gutten min.» smiler mor da hun ser at jeg ser mot huset vårt, gang etter gang. «Jeg kjenner en pilot som bor nede ved sjøen. Vi spør om han kan fly oss til et annet land.» «Hvilket land?» spør jeg. Mor trekker på skuldrene. «Til et land der det ikke er krig, kanskje?» «Jeg vil IKKE dra til et annet land!!» roper jeg. «Jeg vil være her! I Somalia!» Mor sukker da hun ser hvor rasende jeg er. «Vi har ikke noe valg. Vi må reise, selv hvor trist det er.»

«Unnskyld for at jeg ble sint, mor.» sier jeg stille. Mor smiler. «Det går fint. Jeg forstår at du er sint. Men kom nå, vi må løpe til sjøen!»

Mor ser ut av vinduet på det lille flyet

Hun hadde forklart alt sammen til piloten, og heldigvis hadde han sagt ja til å fly dem til et trygt land. Han hadde gitt dem mange forslag til HVOR de skulle flykte. «Hva med Norge?» foreslo han. «Det er et trygt og ufarlig land. Det flykter mange dit, og fordi det kommer så mange flyktninger dit, har Norge lagd flere asylmottak! Det er en plass hvor mange flyktninger får bo hvis de ikke har hus.»

Mor foreslo derfor at vi skulle flykte til Norge. Da Sen Pai hørte det ble han kjempeglad. Så, alle var glade for å reise til Norge, men ikke jeg.

Jeg hadde sett bak meg hele tiden, mot landsbyen langt bak meg. Sola hadde akkurat gått ned, og himmelen så ut som den sto i brann, akkurat som landsbyen. Jeg hadde visket en avskjed til landsbyen, lavt, så lavt at jeg ikke kunne høre meg selv engang. «Kjære oppvokststedet mitt.» hvisket jeg. «Du har alltid vært et sted som jeg aldri har villet forlate. Men jeg må. Jeg…jeg skulle ønske alt var som før. At far og onkel var med oss… og at de europeiske soldatene aldri hadde kommet. Jeg ønsker at jeg en dag kunne kommet tilbake.»

Så hadde jeg snudd meg og gått inn i flyet. Og nå har vi sittet her i over seks timer. Jeg har ingenting å gjøre, så jeg stirrer bort på mor. Hun ser fortsatt ut av vinduet, og jeg bøyer meg nærmere. Da ser jeg at øynene til mor var ganske blanke. Kanskje hun også var lei seg.

Jeg bestemmer meg for å trøste henne, for jeg er også skikkelig lei meg og har en stor klump i magen. «Mor…?» hvisker jeg og legger en hånd på skulderen hennes. Hun svarer meg ikke. «Mor… jeg vet du er lei deg fordi vi må reise…det er jeg også. Jeg savner familien min. Jeg savner vennene mine og hjemmet mitt. Men selv om far ikke er med oss mer, har vi jo hverandre! Og hvis jeg ikke hadde deg eller Sen Pai, mor, så ville jeg vært død nå.» Mor snur seg og ser på meg. Hun smiler så vidt. «Du snakker som en voksen, gutten min. Takk for støtten din.» Hun gir meg en klem, og flyet flyr videre, mot et land fylt med håp.

NOEN DAGER SENERE

«Se her, gutter!» sier mor og åpner den hvitmalte døra i andre etasje, i et asylmottak i det lille landet Norge. Jeg ser meg rundt i den nye leiligheten vi har fått, og grøsser. Leiligheten var helt grå og fargeløs, ikke som huset vårt i Somalia. Der strømmet fargene ut av alle kanter. I tillegg var Norge så forferdelig kaldt, selv om det var tidlig på høsten.

«Jeg vil tilbake til Somalia, mor.» sier jeg stivt og grøsser en gang til, av kulde.

«Vi kan dessverre ikke det, gutten min.» sier mor og klapper meg på kinnet. «Hele landsbyen er ødelagt, hvor skal vi bo, tenker du?»

Jeg snøfter og setter meg på det iskalde gulvet. «Vi kan vel bare bygge et nytt hus?» Mor sukker og ser vekk. «Om det bare var så enkelt, min sønn. Det er ikke trygt å bo i Somalia lenger. De europeiske soldatene kommer til å finne oss og ta oss til fange som slaver. Vær glad vi ikke ble forfulgt av noen på veien! Det er nemlig mange som blir det, vi var jammen heldige.»

«De var sikkert opptatt med å drepe og fange de andre i landsbyen.» sier jeg. «Og forresten, jeg vil heller fra tilbake til Somalia enn å være i dette iskalde landet! Og jeg kan ikke engang norsk!»

«DET trenger du ikke være redd for.» sa mor. «Jeg kan snakke engelsk med folk! Og om fore uker skal du starte på skolen, så du også kan lære deg norsk og engelsk!» «Jeg vil det.» snøfter jeg og gir more en klem. «Men jeg håper vi kan dra tilbake til Somalia en dag, og se at alt er som før. Det er mitt høyeste ønske.»