Vet ikke om du har fått med deg at jeg har vært borte noen dager? Jeg har vært på en liten førjulsferie skjønner du. Stukket vekk fra alt maset. Vasking, sju sorter, brygging og alt det andre. Godt å komme litt bort litt fra det tradisjonelle kan du si – om du trodde det var det som bekymret meg.
Jeg har vært i Junaiten, hos vår gode «venn» Trump'ern.
Det var mitt første besøk, men jeg rakk ikke så mye av fastlandet. Hovedmålet med turen var nemlig cruise. I Karibien må vite. Med verdens største cruiseskip til og med.
Jeg må nok gi vår gode bidragsyter, Asbjørn Douglas, rett i at dagens cruiseindustri nok ikke kan sammenlignes med den gang det var de velsituerte som tok på seg tuxedoen når middagen skulle inntas i de fine salonger.
Det er litt annerledes med afroamerikanere i badesko, kinesere som blander det meste fra buffeten, eller vi nordiske som kommer slengende i dongeribuksa og T-skjorta i de fleste anledninger.
Vi var i land på Haiti. Der hadde cruiseselskapet kjøpt et strandområde til bruk for sine passasjerer. Alt var gjerdet inn, og væpnede vakter passet på.
Der satt vi. Åt og drakk mens fattige haitiere sto utenfor med sultne øyne. Så nærme, men allikevel så langt unna et godt kjøttstykke var stakkarene.
Hvilket paradoks. Her seiler dusinvis av digre flytende restauranter med alt inklusiv rundt fattige nedblåste øyer. Seks cruiseskip var innom Mexico samtidig. Bare vårt skip var 10 tusen om bord med mann og mus. Du kan jo selv tenke deg. Da er det kanskje ikke rart at RCL støtter «Save The Waves». Noe må man jo gjøre for å døyve sin dårlige samvittighet. Vel tilbake ble vi nærmest husjet i land. Seks tusen nye matglade sto klar på kaien. Om de var bekymret for bølgene er ikke godt å si?