Filmanmeldelse

Storslåtte naturbilder i filmen om Jan Baalsrud

Om ikke «Den 12. mann» vekker nasjonalånden i den norske filmgåeren, så vet jeg sannelig ikke hva som må til.

Thomas Gullestad gjør en glimrende jobb som Jan Baalsrud, men en nesten like stor rolle som hovedrolleinnehaveren må sies å være den norske naturen, mener vår anmelder.

Kultur

Den 12. mann er en norsk, historisk dramafilm som kommer til norske kinoer nå i jul. Filmen er basert på en sann historie fra andre verdenskrig om motstandshelten Jan Baalsrud. Harald Zwart står for regien, og hovedrolleinnehaver er Thomas Gullestad.

Gullestad spiller den norske motstandsmannen Jan Baalsrud som må gjennom en rekke prøvelser for å holde seg i livet etter at et sabotasjeoppdrag blir oppdaget av de tyske nazistene.

Elleve av de tolv sabotørene blir tatt til fange eller drept. Jan Baalsrud er den eneste som klarer å komme seg unna tyskerne, til tross for at han blir skutt og er iskald etter å ha havnet i vannet. Deretter venter en utrolig historie, basert på virkelige hendelser, om nasjonalånd, medmenneskelighet og en mann som nekter å dø. Men nazistene er ikke den eneste trusselen Baalsrud står ovenfor for å holde seg i live. Både koldbrann og den beinharde nordnorske naturen er et minst like stort problem.

Naturen tar prisen

Dette er en film det oser kvalitet av på mange plan. Thomas Gullestad gjør en glimrende jobb som Jan Baalsrud, og klarer flott å portrettere en mann som må gjennom enormt mye både fysisk og psykisk på relativt kort tid. Mye av den beste prestasjonen hans skjer uten replikker, og det kreves en god skuespiller til for å fange publikum i slike øyeblikk. Noen av scenene hans minner litt om Leonardo DiCaprios i storfilmen «The Revenant», uten sammenligning for øvrig.

Alle skuespillerprestasjonene er egentlig meget solide. Om man skulle pirke på noe så kunne jeg kanskje tenkt meg et noe kraftigere skuespillervalg med tanke på de nazistiske lederne, som muligens kunne trengt noe mer tyngde og uhyggelighet for å virkelig få fram mørkheten i den nazistiske ånden.

En nesten like stor rolle som hovedrolleinnehaveren må sies å være den norske naturen. «Star Wars» og Marvel – filmene har kanskje enorme budsjetter å bruke på spesialeffekter, men «Den 12. mann» har den norske naturen, og den er nesten uvurderlig. Måten det vidunderlige nordnorske landskapet blir brukt på i «Den 12. mann» gjør det til en visuelt slående film i skyhøy klasse. Til og med nattetiden er vakker, badet i nordlyset og det kunstige lyset nazistene bruker i håp om å finne vår helt.

Verdig en nominasjon

Harald Zwart gjør en meget god jobb med regien. De rette øyeblikkene skvises for det de er verdt, samtidig som at det ikke brukes for lang tid i enkelte scener og deler av filmen, noe som fort kunne ha hendt i slik en film. Kamerabruken er meget dyktig, og enkelte scener er en fryd å se på med tanke på lysbruken.

Musikken er fantastisk, både i seg selv og i sammenheng med filmen. Den komplementerer filmens tone og stemning. Den tilføyer følelser der den skal, og holder seg lavmælt, eller er ikke til stede i det hele tatt, når den ikke trengs.

Alt i alt er dette en meget god film. Jeg vil ikke bli overrasket om den får en Oscar-nominasjon for beste fremmedspråklige film.

Historier basert på sanne historier fra andre verdenskrig er ofte meget rørende, og denne er ikke noe unntak. Om ikke «Den 12. mann» vekker nasjonalånden i den norske filmgåeren, så vet jeg sannelig ikke hva som må til.

Terningkast 5.

Vetle Bredeli