Grynets jul i Myhre-gården

Selv om hun er borte nå, husker vel de fleste Grynet.
Kultur

Dagens historie, innsendt av Asbjørn D. K. Eklo.

Det er desember måned i året 2000 og jeg bestemte meg for å intervjue «Grynet». Det var hun som sto i Myhrebutikken i nesten en menneskealder. Det var hun som med sin rullator gikk midt i gata. Det måtte bilistene finne seg i. Fortauet var for gående, mente hun. Hun hadde kjøretøy, rullator, og da så.

Jeg ble godt mottatt i Håkon den godes gate 39.

–Først må du fortelle meg hvordan du fikk navnet Grynet for du har da også et annet navn?

–Du skjønner det, sier Grynet:

–Min yngste bror Arnfinn var en gutt som alle damene var begeistret for, og gjerne ville prate med. Han ble stadig spurt om hva den nyfødte lille piken i Myhre gården skulle hete. Til slutt ble gutten lei av alle de spørsmålene: Hun skal hete risengryn eller havregryn. Ja, så ble det Grynet da, sier Grynet.

Født i Myhregården

– Jeg mener presten ga meg navnet Inger, sier Grynet, og tenner seg en sigarett mens hun begynner å fortelle:

– Jeg var den yngste av sju barn, fire gutter og tre piker. Far var frukt og tobakkshandler Karl Myhre gift med mor Louise, født Friberg, sier Grynet.

– Myhregården var en av byens flotteste og største gårder, men hvem bodde der når du vokste opp?

– Det var mange det. I første etasje var det butikker. Levanger Damekonfeksjon, Wesche blomsterforretning, og min fars frukt og tobakksforretning. I kjelleren hadde skomaker Nyborg verksted, og mot torvet holdt brusfabrikken til Sigmund Eriksen til. Og i bakgården mot torvet bodde det to familier, og i hovedgården mot Kirkegata hadde min familie leilighet i andre etasje, og mot torvet bodde farmor i en stor leilighet.

Jul i Myhregården

Grynet blir ivrig når jeg ber henne fortelle om sin barndom jul.

– Du skjønner, butikkene hadde åpent til klokken 17 på julaften. Blomsterbutikken ved siden av begynte å pakke juleblomster alt lille julaften og holdt det gående hele natta. I vår frukt og tobakksforretning var det veldig mye bringing av varer utover dagen og kvelden på julaften.

– Bringing sier du?

– Ja, folk kom inn på julaften og skulle ha varene brakt. De fleste forlangte også å få kreditt. Handle på bok kalte de det den gang. Jeg husker spesielt Bernhard Jensen på Kleivstua. Han var en av byens store kjøpmenn. Han skulle ha julevarene brakt, men de måtte ikke komme et minutt før klokken 17 på julaften, sa han. Det var min eldste bror Eivind som fikk denne jobben. En stor pakke på kjelke, full av frukt, nøtter, fiken, sigarer med mer.

Grynet ser på meg.

– Vet du hva en slik stor pakke med godterier kostet den gang?

– Har ikke peiling.

– 50 kroner, sier Grynet bestemt og blåser sigarettrøyken mot stuetaket.

– Men gutten måtte vente utenfor hvis han kom for tidlig, altså ikke før klokken 17.

– Det måtte da være langt for en gutt med kjelke opp Staupslia og et godt stykke på veien mot Alstadhaug?

– Dette måtte handelsmenn finne seg i den gang, sier Grynet og smiler.

Ikke jul før på kvelden

– Vi begynte bringing av varer i 11-tiden og måtte være ferdig til kl. 19.00 for da måtte vi gå til bords, til selveste julemiddagen. En gang var det så vidt jeg rakk hjem til middagen. Det var en dame i Sjøgata som måtte ha en sitron, ja bare en sitron, sier Grynet og ler.

– Men midt på dagen julaften kokte mor kaffe, sjokolade, og selvsagt kaker som mor hadde bakt på siden begynnelsen av desember. Tradisjonen var den at vi barna gikk rundt med kaffe og kaker til alle som bodde og arbeidet i Myhregården. Men endelig ble det jul, og mor dekket middag til 12 personer. Egentlig var vi bare 11 i familien med bestemor og alle barna. Men det ble dekket til 12. Det var tradisjon at vi dekket til en ukjent.

– Kom det noen da?

– Nei ikke som jeg husker.

– Hva spiste dere?

– Julaften var koteletter og skinkesteik. Første juledag var det alltid reinsdyrsteik. Andre juledag ble det sen middag for butikken var åpen fra klokken 17 til 21. Ja husker du ikke det da, du er jo nesten like gammel som meg? På søndager var alle butikker åpne fra 17 til 21. Og andre juledag skulle være som en søndag. Til maten drakk vi vørterøl. Det ble aldri drukket alkohol hjemme hos oss bortsett fra i selskaper, sier Grynet.

Krig og dårlig vareutvalg

Under krigen ble det slutt på søndagsåpne butikker og det ble mangel på det meste.

– Jeg begynte fast i butikken i 1941 som ble drevet av min mor da far døde i 1939.

– Hvordan greide de dere i den tiden?

– Vi fikk ingen frukt bortsett fra norskproduserte varer, og heller ingen tobakk. Vi solgte «Mahuni tobakk» som var en heimavla variant. Vi solgte mye likørekstrakt. Vi solgte også dekorerte tomflasker som kom fra Trondheim, utført av kunstneren Folmer Ellekjær.

– Men jeg fikk heller ingen lønn i den tiden. Vi stengte butikken to timer midt på dagen og da gikk jeg på stasjonen og hentet en pakke med Aftenposten som jeg gikk omkring og leverte til abonnenter.

Grynet tenner seg en ny sigarett og ser på meg når hun sier:

– Jeg arbeidet i Myhrebutikken i 47 år, først under min mor og senere under min bror Eivind. Jeg ble aldri noen sjef, nei sier Grynet.

Myhregården brant

Den 24. mars 1957 brøt brannen ut i den vakre bygården. Det begynte på loftet like bak tårnet. Tross frosne brannhydranter kjempet brannvesenet for å berge gården.

– Gården var ikke verre skadet en at den kunne restaureres. Min mor ønsket det og fikk en lang kamp med byens bygningsråd og formannskap. Vi drev butikken videre da det ble lagt presenninger over taket. Men nei formannskapet skyldte på murtvang, og noen dispensasjon var ikke var aktuell sier Grynet og knuser sigaretten i askebegeret.

– Min mor søkte staten ved arbeidsdepartementet, som svarte at de ikke ville gå imot bygningsråd og formannskap.

Jeg ser det glimter litt i øyekroken på Grynet.

– Ja, så var det slutten på Myhregården. Isteden fikk vi en murkoloss.

Når jeg skriver dette i dag tenker jeg: Portalen til øverbyen ble borte, først Myhregården i 1957, og ni år etter forsvant også det vakre Backlund hotell.