Ikke som en av de beste skrekkfilmene som er laget, men den er heller ikke nær å være en av de verste.

«Insidious: The Last Key» er ny skrekkfilm regissert av Adam Robitel, og med Lin Shayne i hovedrollen. Filmen omhandler Elise Rainier som til daglig jobber som synsk sammen med to medhjelpere. En dag får hun en telefon av en mann som viser seg å bo i huset hun vokste opp i. Et hus fullt av vonde minner. Mannen hevder huset er hjemsøkt og ber om hjelp. Motvillig tar hun på seg oppdraget og må kjempe mot både en ond skapning og sin egen fortid.

Dette er den fjerde Insidious-filmen, men det skal ikke være noe problem å følge filmen selv om du ikke har sett de forrige.

Begynner bra

Skrekksjangeren er en gammel og beryktet filmsjanger. Mange skyr den, noen elsker den. Kvaliteten på de fleste filmene er dessverre lav, av flere grunner. På tross av det har vi flere moderne eksempler på at sjangeren fortsatt kan slå godt i fra seg med for eksempel «The Cabin in the Woods», «The Witch» og «Don’t Breathe». Så, hvor skal en plassere «Insidious: The Last Key»?

Historien begynner bra, men faller dessverre i kvalitet desto lengre ut i filmen vi kommer, selv om det er flere gode øyeblikk. De beste skuespillerprestasjonene står Josh Stewart og Ava Kolker for. Det er i begynnelsen av filmen vi får se det beste av disse to, i tillegg til det beste av historien. Det er synd at filmen ikke følger begynnelsen tettere, men bestemmer seg for å hoppe i tid.

Som i de fleste skrekkfilmer forsøker den å få publikum til å skvette. Mange skrekkfilmer lener seg for mye på dette i mangel på virkelig skumle situasjoner. Her er det heldigvis ikke overdrevent brukt, og filmen holder seg til en grei mengde av det. Men er den skummel?

Men er den skummel?

Svaret er; tja. Den har sine øyeblikk og er definitivt ubehagelig på flere steder, men det er nok ikke en film som kommer til å forstyrre nattesøvnen til de aller fleste. Filmen har en nokså mørk tone hele veien gjennom. Det forsøkes å bryte opp i dette med noen vitser her og der, men de er så dårlige at det kun oppfattes som irriterende. Den onde skapningen i filmen er derimot interessant, og det er synd vi ikke får se mer av den.

Kvalitetsmessig er filmen litt forvirrende. Den veksler veldig, noe som ofte får det til å virke som om den er laget av to forskjellige grupper av filmskapere. I det ene øyeblikket kommer det en meget god skuespillerprestasjon, og så kommer det en veldig svak en. En god replikk dukker opp, og så en skremmende dårlig en. Historien er ikke spesielt original, men den støtter seg heller ikke for mye på klisjer. Når alt skal summes opp ender det hele opp som middels. Middels regi, middels manus, middels historie, middels skuespillere.

«Insidious: The Last Key» kommer så absolutt ikke til å gå inn i historien som en av de beste skrekkfilmene som er laget, men den er heller ikke nær å være en av de verste. Den passer for de som har lyst til å ta seg en pause i hverdagen, spise popcorn og bli småskremt. Om du er veldig opptatt av kvalitet bør du se en annen film.

Terningkast 3.

Vetle Bredeli