«The Greatest Showman» er en musikal med Hugh Jackman i hovedrollen. Regien står Michael Gracey for, og musikken er laget av Benj Pasek og Justin Paul. Filmen handler om P.T Barnum, en tilsynelatende vanlig mann, som vil gjøre alt for å gi den velstående kvinnen han elsker det livet han har lovet henne. Han ender opp med å lage et vanvittig sirkus fylt av annerledes mennesker, eksotiske dyr og flott musikk. Men suksess viser seg å ha flere sider.

Gode hovedroller

Hugh Jackman er en svært respektert skuespiller som har gjort alt fra superheltfilmer til musikaler. I «The Greatest Showman» gjør han nok en gang en kjempejobb som både skuespiller og sanger. Michelle Williams, som spiller Jackmans hustru, har tidligere fått fire Oscar-nominasjoner. Hun er meget god i rollen sin, og det er overraskende at hun ikke får mer å gjøre i filmen. Rebecca Ferguson er også med. Hun er kanskje mest kjent for det norske publikum for rollen hennes i «Snømannen». Ferguson er strålende på alle mulige måter, og det er synd at rollen hennes også er så liten. Alle skuespillerprestasjonene er langt over gjennomsnittet. Skuespillerne kan også å synge, og det er en fryd å høre på.

Pasek og Paul vant en Oscar for musikken i «La La Land», og det skulle ikke overraske meg om de vinner en for «The Greatest Showman». Sangene er glimrende, og jeg tar meg selv i å synge med.

Regien er ofte av høy kvalitet. Noen av sanginnslagene driver historien fremover, og er til tider et godt brukt verktøy. Lysbruken og koreografien er også noe som står fram som noe av det beste i filmen.

Pirker i overflaten

Historien beveger seg raskt. Det har sine fordeler, men også ulemper. Når mye av historien er brutt opp av sang, hindrer det utdypning av karakterer og historien. Det gjør at filmen føles som et forsøk på å kun gi publikum en gøy opplevelse, uten å egentlig ha noe mer å komme med. Avbruddet med sangene hindrer oss i å dykke ned i de essensielle emosjonelle øyeblikkene for karakterene og historien, noe som gjøre at filmen til tider føles overfladisk. Når store konflikter kan løses med en sang er det vanskelig å investere tungt i hva som skjer på skjermen. Dette illustreres gjennom at filmen tar for seg interessante og viktige etiske tema, uten å gå virkelig inn i dem, men nøyer seg med å pirke på overflaten. Noen ganger føles det ut som om du er havnet i en drøm der bølger kaster deg fram og tilbake blant snodige hendelser.

«The Greatest Showman» ønsker nok å dra inn en rekke Oscar, men selv om jeg tror noen vil være svak for denne filmen, tviler jeg på at den vil få en nominasjon for beste film. Men i andre kategorier skal du ikke se bort i fra at det blir suksess.

Alt i alt er dette en god film. Skuespiller og sangprestasjonene er av høy kvalitet. Sangene er meget gode, og regien er dyktig utført. Men «The Greatest Showman» når ikke helt opp i den høyeste klassen når helheten tas i betraktning. Til tross for det blir man sittende gjennom filmen med et smil om munnen og en god følelse. Og det er det ikke alle filmer som klarer.

Terningkast 4.

Vetle Bredeli