Jeg har blitt hekta på et program på TV2 hvor kjærestepar, ekser og venner griller hverandre med spørsmål om utroskap, sjalusi, sex, ja, masse personlige greier.

Samtidig som parene svarer for seg, blir de vurdert av en politietterforsker som er spesialist på kroppsspråk. Han kan visstnok avsløre med en gang om noen lyver. I tillegg blir svarene testet i en løgndetektor. De sitter med andre ord i løvens hule og blir blottlagt for sine usannheter.

Jeg og venninna mi begynte å snakke om hvor ofte vi egentlig lyver. Ikke av den store sorten, men små, hvite løgner fordi vi vil slippe unna med ting. Jeg spurte hva hun ville ha «grillet» meg om i en slik setting.

Hun har tydeligvis ikke så mye å konfrontere meg om, men svaret kom veldig raskt, og hun sa bestemt; Husarbeid. «Jeg ville spurt om hvor ofte du setter stekepanna i oppvaskmaskinen, hvor mange ganger du blander farget og hvitt tøy og hvor mange ganger du lyver om husarbeidet du sier du har gjort». Jeg humret bare og snakket vekk spørsmålene, uten at hun fikk noe svar.

Jeg har ingen løgndetektor på meg nå, men tv-programmet ble en liten tankevekker. Skal vi begynne å være litt mer ærlige? Slutte å rote oss vekk i unnskyldninger om at vi ikke kan bli med på ting fordi vi «Bare har så utrolig mye vi skulle ha gjort!». Klore hvite håndduker, sette opp middagsplan for resten av uka, skifte lisser på alle skoene i gangen.. Ja, du skjønner tegninga. Hva med å si «Jeg gidder faktisk ikke i dag!». Litt enklere?

Så til venninna mi som lurer: Jeg setter stekepanna i oppvaskmaskinen oftere enn jeg vasker den for hånd, jeg blander farget og hvitt tøy hver eneste gang jeg vasker klær, og når jeg sier jeg har ryddet og hatt storrengjøring, så har ofte bare tørket støv og vasket gulv. Ok, noen ganger har jeg faktisk bare skjøvet alt rotet inn i et skap.