Vi har vært heldige med vinteren i år, synes jeg. Selv om jeg gjerne skulle tenkt meg mer snø. Men temperaturen har gjennomgående vært fin. Minus ti og kaldere, noe som får snørret fra nesa til å lage fine istapper i skjegget. Det ser villmannsaktig ut, og det liker jeg. Jeg er ingen villmann, men hva gjør man ikke for illusjonen. Slik jeg også opplever følelsen av å ha en styggsprek sportsbil hver gang eksospotta ramler av og det blir frieksos. Lat, sliten bil, men den høres i alle fall sprek ut.
Som med villskapen i skjegget der altså. Bare løgn og bedrag, men det ser tøft ut.
Dessuten liker jeg det uansett. Kuldegradene og snøen altså. Med ett unntak. Den dagen jeg skulle skynde meg. For det er alltid en dårlig idé å skynde seg. Denne gang skulle jeg til og med haste fort ut i fjellet sammen med noen, nærmere bestemt toåringen i huset. Han i pulk, jeg som hest.
Så vi kjører til fjells. Buksterer oss ut av bilen mens frosten biter. Før det har jeg surret hele klesskapet rundt min passasjer, det gjenstår bare en ting. Eller to, for å være nøyaktig. Først handler det nemlig om å overbevise ham om at votter er varmere enn hansker. Det kan nemlig ta sin tid.
Etterpå kommer den gordiske knute, den uløselige oppgaven. Å få tommelen på riktig plass. Noe det er livsfarlig å undervurdere betydningen av, for dette er et absolutt og avgjørende nøkkelpunkt for en vellykket tur. Selv om den unge passasjeren bare skal forholde seg rolig i pulken, kikke på naturen og slappe av. Mest sannsynlig sove.
30 minutter senere, på parkeringsplassen, etter å ha linet opp både pulk, passasjer, ski, mat og ekstra klær.
Seletøyet til pulken, for pokker.
Det ligger i boden faktisk. Akkurat, ja. Der hjemme, ja.