Vi var i alle fall heldige med været. Denne torsdagen i begynnelsen av juli var vel det nærmeste vi har kommet sommeren i Trøndelag så langt i år. I sol og 25 - 30 graders varme har vi trasket hele dagen på ferden fra klosteret i Munkeby. På stier, asfalt, grusveger og ny asfalt. For mange av oss i kjent og kjært terreng. Men i gruppa er det også deltakere fra andre steder i landet. Fra Rauma, Tromsø, Oslo og Hokksund. Mait har tatt vegen helt fra Østersund for å gå pilegrimsferd i trøndersk kulturlandskap.
Jorun Mari Børstad fra Levanger er leder for oss pilegrimene. Ni kvinner og en mann. I løpet av dagen har lederkvinnen fortalt oss om livet som pilegrim. Det er ikke mange år siden hun fikk en så sterk fascinasjon av dette at hun tok pilegrimsutdanning ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Jeg tror ikke det fants sånn utdanning forrige gang pilegrimsferder var moderne.
Jorun utfordrer oss jevnlig i små samtaler om forventninger, om livet, om naturen. Nå har hun beordret stille gange i tre kvarter. Det er vel da tida er inne for de dype tanker? Da vi har muligheten til stille ro, kontemplasjon, eller hva de nå heter alle de fine ordene som vi omgir oss med i forhold til dette.
Nå går de fra Vuku til Trondheim
Det er like greit at det er stille vandring. Jeg fester blikket mot Ekne i det fjerne. Biter tennene sammen. Og går.
Startet med en øl
Det var på morgenkvisten vi meldte oss som pilegrimer ved klosterruinene i Munkeby. Håkon Fiskvik, som driver Munkeby herberge like i nærheten, serverte frisk morgenmat. Vi fikk den berømte osten fra grenda. Den som produseres av munkene som har slått seg ned i grenda, mer enn tusen år etter at de forrige av ukjente grunner forlot klosteret som nå ligger i ruiner ved Levangerelva. Vi fikk også smake øl, det mest kortreiste du får i Munkeby. Fiskvik selger Munkebyølet på sitt herberge, et øl som han får produsert av gårdsbryggeriet på Inderøy.
Håkon Fiskvik slo an en fin tone for vandringen. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da meldte meg på denne fre-firedagers vandringen fra kloster til kloster. Da jeg fikk servert øl til frokost gjorde det meg lett til sinns. Lystfølelsen kommer også når vi etter hvert begynner å traske av gårde. Når vi går og småprater blir vi kjente med nye folk i gruppa. Jeg oppdater at det ikke er hengehoder som går som pilegrim. Gleden er synlig. Latteren sitter løst. At sola også varmer godt er ingen ulempe.
Jorun Mari Børstad forteller at hun har gått lenge med ideen om å arrangere en pilegrimstur fra Munkeby til Tautra.
– Jeg hadde lyst til å gjøre noe mot folk som bor i Nord-Trøndelag og som er nysgjerrig på hva dette kan være. Det å gå i sitt eget miljø kan også være et godt alternativ, sier hun.
Får oppussingsstøtte
Håkon Fiskvik i Munkeby herberge opplever likevel en sterk vekst. Riktignok fra et lavt nivå, men han forteller at antallet overnattinger har mer enn doblet seg fra 2014 til 2015.
– Hvor alvorlig er det å gå pilegrim? Vi spør Jorun Mari Børstad.
– Det kommer an på, svarer hun og tenker seg litt om.
– Livet kan jo være ganske alvorlig det, og hvis man ønsker å kjenne litt på livet sitt på ordentlig, så kan jo dette være en måte å kjenne på hva livet består av.
En tid for refleksjon
Slår tilbake mot pilegrim-kritikk
Jeg tror det har noe med tida vi lever i å gjøre. Medvirkende er nok også historieinteressen. De siste åra er det skrevet og fortalt mye om de gamle pilegrimsledene. Smitteeffekten er også stor. Alle kjenner noen som har tatt turen. Det er skrevet mye om merking og opparbeidelse av pilegrimsleder i nærområdet, og vi ser at fenomenet har tatt seg opp i andre land.
For egen del var det altså nysgjerrigheten. Men det var også behovet for å gjøre noe helt annet enn det jeg gjør i den daglige tralten. Der jeg gikk i egne tanker, eller i en samtale med en ny bekjent, fant jeg følelsen av ren luksus, hvis en kan bruke det ordet. Luksus er å slå av mobiltelefonen, koble seg fra nettet og ut av hverdagen for en stakket stund. Det er ikke verst å la livet gå sin gang i langsomhet. Da tåler du også å ha litt vondt i bein og kropp når dagen går mot en ende, når du har lagt bak deg to og en halv mil. Da ser du fram til en god stol og noe godt å helle i seg.
Ordet pilegrim, høres åndelig og religiøst ut. Det er det jo også historisk sett. Pilegrimer og pilegrimsmål finner vi i flere religioner. Assosiasjonen er der nå vi ramser opp Mekka, Jerusalem, Santiago, Roma, Ganges eller Adams Peak, om noen kjenner fjelltoppen på Sri Lanka som regnes som et hellig sted både for buddhister, hinduer og kristne.
Ikke er jeg kristen, og heller ikke særlig religiøs av meg heller. I alle fall trodde jeg ikke det! På min vandring i vegkanten, begynner jeg å reflektere rundt noe han brukte å si, en tidligere kollega, en vismann av natur.
– Er du religiøs, Johan, spurte jeg.
– Alle er religiøse. Hunden er religiøs, svarte han da og understreket samtidig at det å være kristen er noe annet. I et la han at det religiøse handler mer om undring og tanken om hva og hvorfor vi er til, mer enn å tro og tilhøre en bestemt religion.
Alt slags folk er med
Soknepresten bytter jobb
– Det å ha et forhold til folk rundt seg, til naturen til seg selv. For meg så er det religiøst nok. Det å bry seg om andre, å være i kontakt med ting rundt seg og se det man møter på sin veg, det er det som er det religiøse for meg.
Jorun spør ikke, og vet derfor heller ikke hva de tror på hver enkelt som er med på vandringene.
– Det kan godt hende at folk er kristne, at de har en tru. Om de er protestanter, katolikker eller hva de nå er, det spør jeg ikke om. Disse turene er åpne for alle mennesker uavhengig av tro. Min erfaring er også at det er veldig forskjellige folk som er med. Jeg har møtt humanetikere, folk som sier de ikke vet hva de tror på og folk som bekjenner seg som kristne. Men også mange som sier at de er med for at de er nysgjerrig på hva dette er, forteller hun.
Gutta på pilegrimstur
Det er langt ifra sikkert at jeg har gått min siste pilegrimstur!