Snøen kan bare lave ned for min del. Jeg vil langt heller ha snø i massevis enn tundra, is eller sørpe. Jeg måker gjerne gårdsplassen for hånd. Jeg tar gjerne på meg stilongs. Jeg fyrer gjerne i ovnen.
Snøen er velkommen hos meg. Og ikke bare det. Jeg liker vinteren særdeles godt. Dersom den framstår som en ordentlig vinter, vel å merke. Med snø og kuldegrader, iskrystaller og postkortlandskap.
Bortsett fra på et punkt. Bilen om morgenen. Denne forbaskede skrapingen av is på rutene. Nifst ille er det når regn og sludd har gått over til snø i løpet av natten, og varmegradene på samme tid er transformert til stive blå. Da er det gøy da. Livet leker, liksom. Og merk at dette var ironi. Slike stunder er slettes ingen dans. For når det kommer til isskraping av morgenfrossen bil, da leker ikke livet, da kødder det.
Like fullt må jeg bare fortsette min eviglange vandring rundt det nedsnødde kjøretøyet, ja det som nærmest oppleves som en slags botsøvelse som straff for å ha sovet for godt og for lenge. I morgenmørket, sånn halvveis i skimtet av ei altfor lyssvak pære utenfor ytterdøra.
Rent praktisk starter det med at jeg må åpne bildøra for å få tak i kost og skrape. Alle vet at slike dører er buet, hvilket betyr at all snø mellom dør og tak faller ned i setet. Dernest gjelder det å skyve vekk fire kubikkmeter løssnø, før jeg gyver løs med ei skrape som ikke virker til annet enn å lage noen tynne streker. Var jeg liksom ikke for sent ute allerede …
Jeg har garasje.
Men denne er oppbevaringssted for verdifulle gjenstander som morkne pappesker (les Mule), demonterte skap (les Mule), utrangert vaskemaskin (les Mule), nedslitte hjul (les Mule) og alskens (les generelt rammel).
Garasjen til oppbevaring av bil? Hæ?