I det siste har jeg daglig tenkt på Kenya. Det er verken soloppgangen ved Victoriasjøen eller giraffer i solnedgangen i Masai Mara som tankene dveler ved. Jeg kjørere stadig mer og mer bilslalåm mellom hull og krater i Klinga og får med det flashback til sjåføren som var hyret. Elly, som han heter, var og er en mester til å ta seg fram på uframkommelige veier. Mens vi nervøst nynnet om mjølkeruta som kommer ifra Skomperud på heia, kjørte Elly stadig mer utenfor veien for i det hele tatt komme videre. Elly hadde vært ut for en sommerdag (og regntid) før, ettersom det ikke er vinter der like ved Ekvator. Han hadde utstyrt bilen med ei skikkelig metall-plate som dekket understellet på den forsterkede Hiacen.

«Kabang», sa det i mørket da plata løsnet og det føltes som alt hadde gått rett vest.

Mens neshorn snøftet omkring i buskaset var det bare å gyve løs og få plata på plass igjen. Kort sagt, jeg har hompet omkring i støvføyken og sett helt ufattelig mange hull på rurale, kenyanske vei-strekninger.

Nå begynner disse minnene å blekne, og Fylkesvei 759 har fått samme aura av eventyr. Riktignok har vi ikke flodhest i Leksdalsvatnet, men en elg i ny og ne gjør jo nytten. Flokken med reinsdyr som den siste tiden har beitet nær fylkesveien er like eksotiske som kudu og vannbukk. Snart kommer sang-svanene, vakre som flamingoer – dog ikke rosa. I et slikt perspektiv blir hullene på fylkesveien mer og mer eksotisk for hver dag som går. Det er som det sies i prologen til Spelet; Kan du sjå det for deg?

Eller for å bruke Fylkestingets visjon: Her alt e mulig – uansett!

Men akk, hvor lenge skal vi være i Paradis? Nå truer politikerne med å iverksette en over tre år gammel plan om å rette opp manglende generell veistandard. Vi risikerer at veiene igjen blir trygge og framkommelige.