Siden før barneskolealder elsket jeg bokstaver, og tvang min egen mor til å lage rebuser, slik at jeg kunne være tidlig på’an før førsteklasse. Det er jo greit å være forberedt, og jeg hadde allerede nerdebrillene som matchet skoleiveren.
Jeg lærte meg også bokstaver på egen hånd ved å spille av lydbøker og å telle antall bokstaver i hvert ord på siden. Så leste jeg også ut mer eller mindre hele førsteklassepensumet på noen måneder og rakk å kjede meg en stund før lærerne skjønte at jeg trengte påfyll i stedet for refill.
2017 er et merkeår for oss språknerder. Det er Å-ens jubileumsår, 100 år etter at bokstaven erstattet den tungvinte, danskættede aa-en i 1917. I dag er aa-en forbeholdt de mer rojale og en og annen aareforkalket etterlevning. For ikke å glemme den følelsesmessige karusellen av et norsk universaluttrykk for både sjokk, glede og sinne: Å?
Personlig håper jeg dagen feires med flagg og korps i både Åsen, Åfjord og Å i Lofoten.
Navnemessig er Å-en på tur ned og stadig færre kaller barna sine navn med Å i seg. Men vi har tydelig tatt det igjen grundig i sosiale medier, der og-og-å-reglene har fått en flyt villere enn Skjækerfossen i vårløsninga. I beste fall er det godt ment, men mangel på verbale spanskrør. I verste fall er det latskap. Men jeg var gråten nær da jeg leste at noen hadde «gått ut å vært på både pub å bar for og ha d arti nu å». Det er ikke rart at hårvikene trekker seg bakover i ren drittsinne - de leter jo etter fjerdeklasselærerens bakoverlente hårmanke for å rive opp norskboka med røttene.
Til ære for Å-en burde alle og enhver sørge for å gi seg selv eller sine etterkommere en ekstra Å i navnet, for å sikre dens eksistens. Spørsmålet er bare om jeg bør endre fornavnet til Tår eller etternavnet til Fråberg.