Eplet faller ikke langt fra stammen, sies det. Gravitasjonen gjør, som du sikkert vet, at vi holder oss fast til jorda, slik at vi ikke svever opp, men har beina plantet godt på bakken. Den er også bakgrunnen for at alt faller nedover.
Foreldrene mine fikk ofte kjenne på gravitasjonens kraft. Spesielt med deres datter på restaurantbesøk. Det var nok ikke en eneste gang at brusglasset ikke gikk i bakken eller ble tømt ut over bordet og alles fine middager. Biff med fløtegratinert potet ble raskt til lapskaus og spaghetti bolognese til tomatsuppe, alt med et hint av cola-smak.
Sånt skjer jo med små barn. Men tyngdekraften har alltid vært sterk hos meg. Den har fulgt meg hele livet, også nå i voksen alder. Uansett fest, uansett middagsselskap, kan jeg garantere at kraften til stadighet rår over brusglass og ølbokser. Den er kanskje ekstra sterk i fingertuppene, da jeg med så lite som en håndbevegelse på magisk vis kan få ting til å gå med rekordfart fra bordet og ned i bakken.
Folk rundt meg er klar over makta jeg har fått. Vår faste restaurant stilte beredt med plastduk på bordet, venner holder et godt grep om ølboksene sine når jeg reiser meg fra sofaen og de verner om hvert et glass hvis jeg strekker meg over bordet. Jeg kan også påpeke at det er en livredd mor som går ved siden av meg når vi ser på dyrt servise. Hun står nærmest klar til å punge ut for ting som jeg klarer å trekke ned mot gravitasjonsfeltet.
Så ja, kraften har sine ulemper kan man si. Det medfører ofte rødvinsflekker på lyse sofaer og matter, sure venninner som må skifte festantrekk for ente gang, og mange, mange knuste gjenstander. Det blir dyrt det.
Jeg lurer på om det er flere som meg der ute? I så fall har jeg forståelse om du søler på den nye kjolen min.
May the force be with you.