...som jeg i voksen alder i det lengste har holdt meg unna. Jeg vil kanskje ikke kalle det tannlegeskrekk direkte, men tannlegen hadde helt siden før skolealder vært noe jeg aldri så spesielt frem til.
Skoletannlegen var litt brå i vendingen, men først måtte jeg svare på spørsmål om jeg hadde vært flink med tanntråd og munnskyllevann det siste året. De siste par dagene hadde jeg for sikkerhets skyld skåret opp alt av tannkjøtt med en hel rull av tanntråd, samt puttet en tube tannkrem i munnen og blandet med springvann slik at det skummet ut av både munn, nese og ører. Så svaret var et ubetinget ja.
Jeg fikk sugeanordning satt på drøvelen, mens tannlegen røsket rundt mellom tennene med en stålkrok og tittet på røntgenbildene tannlegesøsteren nettopp hadde kommet inn med. Det var mesialt og distalt og spørsmål om jeg skulle ha bedøvelse. Litt sent kanskje, han burde strengt tatt kjørt den bedøvelsen på hele over- og underkjeven før han begynte å røske løs.
Vi skal bare pusse litt, hendte det han sa hvis jeg ikke hadde hull. Før han duret rundt i munnen med et trykkluftbor og det hylte og sprutet fra munnen. Før han avsluttet med å gni inn et gult guggelag over alle tennene og sa jeg ikke måtte spise eller drikke på to timer. Nei, ingen fare, det smakte gul gugge i en uke etterpå.
Jeg var spent på hva som møtte meg i det herrens år 2017, årevis etter siste besøk. I Tore Hunds gate, han som satte inn nådestøtet mot Olav den Hellige. Men hoi, det var andre saker. Den kvinnelige tannlegen utstrålte ro og trygghet. Selv boringen ga ikke ubehag, og gul gugge var byttet med fruktkrem. Så det blir vel en tur i 2018 også.