Jeg har alltid vært så heldig at jeg har hatt min fars hår. En fyldig manke verdig en ekte løvefar, som holder seg for god til å gå over i sølvrevenes rekker til godt oppe i 60-årene. Bare se på fatter’n, så vet du hva jeg tenker på.
Likhetene med gamlingen er påfallende på flere områder, sier de fleste som kjenner oss. Derfor har jeg også slått meg til ro med at hårfestet ikke skal glippe så lenge jeg fortsetter i samme retning.
Men i vår fikk jeg et skudd for baugen – på toppen av alt fra min egen frisør. Hun har gjentatte ganger rost manken min, spøkt med kvervillene på toppene og ledd av mine historier om et hår som lever sitt eget liv uavhengig av hårvoks, spray, gele og helproffe remedier. Ikke engang kameltåekstrakt med syrinduft, sirlig fraktet over Uralfjellene av virile nonner, kan nemlig temme piggene som stikker seg ut på bakhodet.
Den eneste gangen håret var under sjakk, var den gangen jeg som 14-åring sparte til skulderlang løvemanke. Håret var da under total kontroll med noe så enkelt som et hårstrikk. Dessverre – eller heldigvis ifølge fotoalbumene – forsvant håret før konfirmasjonen.
Men som sagt, det er min kjære venninne og frisør, som fikk meg ut på vaklende grunn. Eller skal vi si vikende? Takket være hennes dyktige fingre, klipper hun flere av mine nære og kjære, og fikk blant annet en god kompis i stolen med et sukk om sine egne gryende viker. Da han trakk fram min manke som et godt eksemplar, klippet vår kjære venninne videre, så på hodet og svarte kort:
–Nåh..!
Så nå gjenstår det å se hva frisøren svarer ved samme sukk fra meg ved neste korsvei. Blir hun løvemat eller seirer hun på vikende front?