Oslo Maraton gikk av stabelen med en meget nervøs og litt lite forberedt meg på startstreken. Tidsklemma i månedene før startskuddet har vært like intim som vanlig. Heldigvis for oss maratonjomfruer hadde noen av oss hanket inn kjerringråd. Da snakker vi klassikere som vaselin på brystvortene for å unngå blødende gnagsår-skjorte på målbildet (visstnok meget vanlig), kompresjonssokker i raske farger for ekstra motivasjon og blodsirkulasjon, og ikke minst å unngå det meste spisbart da det kommer rett opp igjen (også veldig vanlig, viste det seg blant noen av oss).
Så der sto jeg med komprimert nedre kroppsdel og demotivert overdel, klar for å løpe 21 kilometer for første gang. For ærlig talt, det heter maraton av en grunn. Men den første mila gikk overraskende flott, og vi sang, lo og drakk energigelé. I forkant hadde jeg hørt om den psykiske knekken de fleste får rundt 15 kilometer. Min kom etter 13. Tilfeldigvis ved bunnen av den verste bakkestigningen Oslo Maraton har sett, ifølge NRK. Perfekt år å debutere, altså.
Fra 15 kilometer ble jeg stadig tausere, og stirret kompisen rett opp i ræva derfra og ut. Sangen stilnet. Leggene var betong og tyngdekraften presset både mann, gelé, vaselin og joggesko ned i asfalten.
De siste seks kilometerne ble stadig vondere. Først da høyre kne ble elektrifisert av gjentakende knivstøt på den siste kilometeren klarte jeg å avtale Telemarknedslag på mållinja. Fotobeviset er klart: Hånd i hånd til ti i stil før en stille kollaps bak hælene på en fotograf.
–Du kan ikke dø her, men gjerne litt borti der, sa en spøkefull frivillig mens jeg lå på rygg.
Neste prosjekt for Team Soddhårrå er ikke bestemt. Men vondt og gøy blir det. Hva gjør man vel ikke for litt skryterett?