Annonsen vekket verken avsky eller spesielt stor oppmerksomhet i Oslo-området. Spanjoler og italienere opplevde det samme på 1950-tallet, senere har pakistanere, polakker og samer blir betraktet som mindreverdige. Likevel har vi knapt hatt et mer uønsket folkeslag enn de omvandrende østeuropeerne – som det nå finnes mange av både i Levanger og Verdal.
Mediene har fått folk flest til å tro at de alle er kriminelle og har et velutviklet nettverk bak seg. Vi har fått høre at de er arbeidssky snyltere, eller lykkejegere – men hvilken lykke gir det å sitte ved inngangen til Kiwi for å tigge om penger? Jeg nekter å tro at de sitter der fordi de skal sende pengene til steinrike bakmenn, og slipper gjerne noen mynter i plastglasset – ikke minst for å bedre min egen frynsete samvittighet.
Det er trist å se medmennesker uten et sted å bo, uten penger til det nødvendigste. Jeg er innforstått med at Norge ikke kan redde hele verden, men vi bør for skams skyld hjelpe nødlidende som logisk nok fristes hit! For snaut 100 år siden emigrerte nordmenn i hopetall, fordi de ikke fant noen framtid i det som da var ett av Europas fattigste land. Det var ikke 800.000 norske lykkejegere som dro over dammen!
Tigging er blitt et samfunnsproblem, ikke fordi det dokumenterer at det aldri før har vært så mange fattige her til lands – men fordi det er ubehagelig for Ola og Kari å bli utsatt for på fortau eller på vei til eller fra butikken ...
Vi har nettopp valgt et storting som trolig vil få vedtatt et tiggeforbud – slik at de omreisende kan bli borte for godt. Hva gjør vi da med den nasjonale TV-innsamlingen – eller bøssebæring for gode norske formål ...?