Liverpools legendariske manager Bill Shankly sa en gang at de som tror fotball er et spill på liv og død – tar feil. Det er mye alvorligere enn som så.
Og det kan nok sikkert stemme – for mange – selv den dag i dag.
Men jeg har en viss formening om at fotballen betydde mer for folk før i tida.
Bare tenk på den gang britene slet seg gjennom tøffe arbeidsdager i gruvene. For mange var det lørdagene de så fram til. Da møttes de på puben for en pint eller flere, før veien gikk til stadion hvor de skulle skrike seg hese for sitt kjære hjemmelag. Den gang heltene hadde langt hår i nakken og koteletter forbi ørene. Da var det definitivt ikke et «produkt» de heiet på.
Jeg ser at både Hroar Stjernen og Magnus Powell omtaler LFK som et produkt, når de uffer seg over at folk ikke kommer på kamp. «Produktet er vel ikke godt nok da ..» synser sjefene på Moan.
Fotballen endret seg på 90-tallet. Fotballklubber gikk fra å være idrettslag til bedrifter i underholdningsbransjen. Et tiår senere brukte norsk fotballklubber tiden mest på fine stadioner, platte slagord og møteplass for næringslivet.
Ifølge fotballbladet Josimar er vi nå på ville veier. Fotball er ikke et produkt, og jeg må si meg enig. Ingen går på stadion for å heie på et produkt.
Da Rosenborg på 90-tallet dro til Ullevål hver høst, så valfartet trønderne i hopetall til hovedstaden. Det var like mye en trøndersk kulturmønstring som en finalekamp.
Rosenborg har nylig kommet på banen uten trøndere på laget. LFK har så langt hatt bra dekning av lokale spillere, men hvordan blir framtida? Fotball skal være en lokal identitetsmarkør, mener Josimar videre. Jeg tror de er inne på noe. At de mener fotball ikke er underholdning heller, får vi ta en annen gang.