Noen sier at å være jeger er en helårstilstand. Eller diagnose, alt ettersom. Jeg kan være tilbøyelig til å være enig, men må innrømme at jaktfeberen herjer som verst fra august til desember grunnet storviltjakta jeg virkelig har fått smaken på. Problemet er å kombinere ønsket om mest mulig jakt med flest mulig andre gjøremål, hobbyer og ikke minst jobb.
Min erfaring er at første arbeidsdag etter hver jaktrunde er den tyngste. Ikke på grunn av mangel på søvn, lange dager i fjellet og føtter surere enn undertøyet. Men rett og slett på grunn av miljøforandringen. En jeger passer nemlig ikke spesielt godt inn i en kontorhverdag. Du vet at du er jeger i feil miljø når:
1. Du setter deg på kontorstolen og leter etter monofonknappen for å melde ifra om at du er på post.
2. Du omtaler deg selv konsekvent i tredjeperson, melder fra om alle observasjoner og svarer «mottatt!» på hver beskjed.
3. Du prøver å anslå kjønn, alder og ferskhet på de våte fotsporene i gangen.
4. Du unngår vinduer for ikke å sitte i silhuett.
5. Du nekter å sitte med vinden fra varmepumpa i ryggen.
6. Du flår brødposen i lunsjen.
7. Du prøver forgjeves å finne kaffe med bålsmak i automaten.
8. Du skriker etter ettermiddagsdupp klokken 12.
9. Du får gjentatt panikk hver gang du ikke finner sluttstykke og magasin i lomma.
10. Du må kjempe imot lysten til å tisse utendørs.
11. Du er litt skuffet når du kommer hjem fra arbeidsdagen uten blod på hendene.
Heldigvis har jeg kledd meg i miljøtilpassede klær, så jeg ikke synes i omgivelsene. For det krever både god sikt, riktig vindretning og kamuflasje for å få felling i åpent kontorlandskap.