Jul og nyttår er tid for tradisjoner, og takk for det. Slike faste holde-punkter gjør godt i en travel hverdag. Og la det være klart med en gang, familietradisjonen holdes i hevd. Hver eneste nyttårsaften i førti år har mamma og pappa feiret sammen med pappas søskenbarn og mannen hennes.
Vi ungene var naturligvis også med da vi var små. Og litt større. Så har det i nyere tid vært litt fra og til, for de som har fått egne familier så har naturligvis feiringen med den forrige generasjonen måttet vike. Men døren har alltid stått åpen for de yngre.
De første nyttårsfeiringene jeg kan huske var en tid da familien helst burde være ute ved halv elleve-tiden slik at fedrene rakk å sende opp alt fyrverkeriet før klokken tolv.
Dyrt? Neida, dette var first price, kvantitet foran kvalitet og jeg skjønner for så vidt at mødrene ikke forhastet seg altfor mye med å få på votter, lue og stillongs for å bivåne noen ukontrollerte hylende vidunder uten en eneste farget kruttkule, eller et batteri med femten-tjue fssssst.
Noen år senere snudde fedrene helt om. Nå var det kvalitet foran kvantitet. Ett fyrverkeri hver, og det var det. Noe stort, slik at naboene kunne se at her holdt man ikke på med first price nei - så langt i fra.
I år ble jeg igjen med på den tradisjonsrike nyttårsfeiringen. Som i år ikke en gang strakk seg lenger enn noen ettermiddagstimer. Med to fedre som begge er rammet av sykdom, må ting planlegges slik at de kan få den hjelp og trygghet de behøver utover kvelden.
Men koste oss, det gjorde vi. Med god mat og godt humør. Vi mimret om fssssst og iiiiuuuuyyyyiiii, og ønsket om et godt nytt år er nok sterkere enn noen gang.