Hoppuka

Det var noe eget før. Den gang man kanskje ikke holdt ut til tidlig morgen. Rakettene var en ting, men etterpå var det rett i seng. Vi måtte jo være klar til første hopper satte utenfor den tradisjonsrike bakken i Garmisch-Partenkirchen. Arne Scheie ønsket oss godt nyttår via en sprakende linje fra den gamle olympiabyen.

I pausen var det gjennomgang av tidligere bravader til de norske hopperne, helt siden første gang i 1953.

Vi ble minnet på at den første vinneren var Sepp Bradl. Ingolf Mork falt fra sammenlagtseieren i 1971, men den største av dem alle var Bjørn Wirkola. Tre strake triumfer fra 1966 til 1969. Det har ingen maktet verken før eller siden.

Var det mer spennende før? Gledet vi oss mer? Jeg tror det. Det var ikke så mye annet da, og i tillegg hoppet man med samlede ski. Stilkarakteren hadde også mye å si, og dette var lenge før vindkastene påvirket poengsummen.

I dag er det en helt annen verden. Påstanden min er at nå er stildømmingen nærmest blitt en farse. Uansett hvordan man kommer sprikende utover kulen, så blir det alt fra 16 til 19,5 avhengig av hvor langt nedover det går.

Kristian og jeg hadde en liten konkurranse. Vi skulle dømme ti hoppere i Innsbruck – foran tv-en på jobb. Vi traff godt. Hver eneste gang var i innafor det som kom opp på tavla fra dommertårnet. Hører du Tor Olsen? Neste gang kan du sitte hjemme på Verdal og sende stilkarakterene fra sofakroken.

På 70-tallet var forholdene noe man måtte regne med – for som Arne S. fortalte oss: -Det er da tross alt en utendørsidrett vi bedriver.

Den dagen hoppsporten flytter innendørs slår jeg av fjernsynet.

Men først må jeg se om Andreas kan kopiere far Hroars triumf fra Bischofshofen.