Først var det Cora som kom rett etter jul. Det var nærmest som det var syndefloden som var på vei. Unntakstilstand er kanskje et mer dekkende ord.
Det var like før jeg dro på Byggmakker og hentet meg plank og spiker, for å sikre vinduer og andre løse gjenstander. Samtidig tenkte jeg å gå over gata til Coopen, og sikre meg matforråd for de neste 14 dagene.
Men hva skjedde? Kom det et lite vindpust og litt snøfokk?
Ja, det gjorde jo det, men var det noen grunn til å sende direkte i alle medier om det var en bil utfor veien, eller et gjenglemt juletre som var blåst ned?
Jeg kjørte selv en tur fra Levanger til Vuku den søndagen, hvor alle var anbefalt å holde seg innendørs og skalke lukene. Det blåste litt – jo visst, og det var litt snøfokk enkelte steder, men hallo?
Det eneste som irriterte meg en smule, var alle bilene som satte inn krabbegiret tvert det kom noen tette snøbyger mot frontruta.
Saken er den at vi kan ikke kjøre på vinterføre lenger. Veiene blir saltet nærmest fra garasjedøra, og de fleste av dem er flombelyst også. Bilene er utstyrt både antispinn og antisladd og jeg vet ikke hva, slik at den som kjører nesten kan slippe rattet.
Nei, nå må vi ta oss sammen. Vi kjørte da bil i snøføyka før også – og uten opplyste og saltede veier. Bilene pep heller ikke hvis vi var på vei mot grøfta, men fram kom vi.
Meteorologen meldte litt ruskevær den gang også, men det ble da ikke samtidig advart om unntakstilstand. Det er da en grunn til at vi bor her oppe, hvor det er vinter i ni måneder, og dårlig sleaføre resten.
Da synes jeg vi burde taklet litt av ruskeværet som følger med også.
Jeg er redd for at Lars Monsen ler litt av oss – alle sammen.