Da jeg vokste opp fantes det ikke homofile. Ingen hadde hørt om det. Ingen hadde noe problem med det. Ingen var det. Førti år senere er det kanskje fortsatt slik på bygda og i idrettslaget? Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg på bibelskole på Sørlandet. Der var det heller ingen homofile. Ingen hadde hørt om det. Ingen hadde noe problem med det. Ingen var det.

Tretti år senere mener nok noen at det fortsatt burde være slik i kristen-Norge? Etter bibelskolen slo jeg over i motsatt himmelretning og ble infanterist i Brigaden i Nord-Norge. Bataljon 3, Åsegarden. Heller ikke i militæret fantes det homofile. Ingen hadde hørt om det. Ingen hadde noe problem med det. Og ingen var det.

I dag vet man bedre, men militæret er nok heller ikke i dag et godt sted å være for homofile? Kirken er til syvende og sist kanskje ikke den dårligste til å inkludere homofile?

Oslo var annerledes enn bygda og oppveksten min. Da jeg kom dit etter bibelskole i sør og verneplikt i nord, hadde Stortinget vedtatt Partnerskapsloven. Homofile turte smått om senn å vise ansikt, og jeg hadde heldigvis ingen medfødte fordommer og ble kjent med både den ene og den andre. Jeg tenkte rett og slett ikke over det. Fordelen med en nokså «uskyldig» oppvekst på bygda og bedehuset er at man slipper å være negativt innstilt til andre på forhånd. Ledere, kanskje, men ikke fotfolket.

Homofili var et tema jeg ikke var blitt konfrontert med, derfor hadde jeg heller ingen fordommer i min egen bagasje. Folk spør om jeg har skiftet syn, eller om jeg har møtt mye motstand med slike liberale holdninger. Og svaret er «nei», jeg har ikke skiftet syn. Det har ikke vært noe problem.

1990-tallet var annerledes enn bygda og oppveksten min. Da måtte både Norge og Den norske kirke forholde seg til homofile på en ny måte. Om man ville eller ei. Idrettslag og bedehus kunne i og for seg fortsatt late som om homofile ikke eksisterte.

Men ikke Kirken. Den forvaltet ekteskapsinnstiftelse etc. på vegne av staten og diskusjonen var i gang om likekjønnet ekteskap. Derfor ble også frontene stadig hardere i kirkelige kretser.

Selv var jeg innvalgt i Studentrådet ved Menighetsfakultetet da studentlederen vår ble mobbet vekk fra miljøet ved fakultetet fordi hun tillot å stille spørsmål ved et tradisjonelt ekteskapssyn. Senere ble jeg selv forbigått ved en stipendiatutlysning fordi jeg var for liberal. Den dag i dag er jeg noen steder ikke velkommen på talerstolen av samme årsak.

2000-tallet var traurig. Ingen av oss unge på 90-tallet kunne ane eller forestille oss at vi skulle diskutere homofili i 25 år fremover. For oss unge den gangen var det umulig å forestille seg at det skulle ta 25 år før en god, kristen og inkluderende holdning skulle slå gjennom i Den norske kirke. Vi var – og er – overbeviste om at dette er god og sterk kristendom. At Jesus ville ha gjort det samme. Mange homofile har lidd alt for mye i disse 25 årene. Og mange unge og ivrige er blitt både desillusjonerte og motløse.

2016 ble da året der siste nødvendige vedtak ble gjort. Mandag i denne uka. Og selv om det ble langtekkelig og traurig i lengden, føles det akkurat nå som om det var verdt det. Selv om mange innlegg på Facebook-feeden min er negative, ødelegges ikke den store gleden som svært mange kjenner etter ukas avstemninger i Kirkemøtet. Det kristne menneskeverdet vant fram til slutt. Det bør det også gjøre flere steder enn i kirken. Det kan faktisk hende at både by- og bygdesamfunn, idrettsbevegelsen, militæret og enda flere fortsatt har noe å gå på mht. inkludering og menneskeverd. Det er lærdom å hente fra Kirkemøtet 2016.

Idar Kjølsvik

Religionsforsker, Nord universitet

Idar Kjølsvik er religionsforsker ved Nord universitet. Han bor i Levanger