– Husker du ikke det grønne førerkortet. Det som nesten var som en liten bok. Da jeg kjørte opp i 1966, så kunne du kjøre det meste bare du tok «lappen. Jeg tror det var året etter, så kom kravet om at du måtte sende det inn til biltilsynet og få et stempel hvis du ville kjøre lastebil – verre var det ikke.

Odd Gressetvold humrer når han tenker på gamle dager. Mye her endret seg siden 69-åringen første gang satte seg bak et bilratt. Og han har ikke tenkt å gi seg enda. Nå er han fortsatt i full vigør hos Leiv Sand Transport på Gråmyra.

Må ha noe å gjøre

Senere på dagen skal han til Trondheim for å hente en stor tank med blekemiddel, som skal til Norske Skog på Fiborgtangen. Det er langt fra noe pensjonistliv.

–Hva i alle verden skulle jeg gjort hvis jeg ikke har hatt kjøringa. Jeg ville gått på veggen etter et par dager hjemme. Og så skjønner du det. Kjerringa er over tjue år yngre, så da må jeg jo bare holde meg i vigør, ellers kan det hende hun kaster meg ut, sier han og ler.

For humøret er på plass, og tonen er røff, men vennlig blant kollegene. Flere kommer innom mens vi sitter på pauserommet, og meldingene smeller i veggene, men tror ikke at veteranen lar seg pelle på nesen av den yngre garde.

–Nei, her må vi svare med samme mynt, men det er bare gøy. Miljøet er godt, så jeg håper jeg får være her noen år til, sier Odd.

Startet som sjømann

Han vokste opp i Skjelstadmark, og allerede før han fylte 14 år så bar det til sjøs. Den gangen var det ikke noe spørsmål om noe annet. «Ut og få deg arbeid», var beskjeden.

Etter noen år ute på havet fikk han seg jobb hos Westgaard Transport på Stjørdal. Derfra gikk veien til Måndalen utenfor Åndalsnes, men i 1972 flyttet han til Trondheim. Der begynte han å kjøre langtransport hos H.P. Hansen, og ble faktisk i den jobben helt til 1989.

–Jeg hadde faktisk lyst til å begynne å kjøre langtransport, og det fikk jeg muligheten til hos H.P. Hansen. Og jeg skal si deg det ble kjøring. Den gang kunne vi kjøre til øynene nærmest «datt igjen» av seg selv. Det var ikke så strenge lover og regler den gang, og lite med kontroller var det også, sier han.

Han forteller at tyskerne var dem som var mest nøye, men betalte du en 50 mark så fikk du som regel kjøre videre.

Bekymret for utviklingen

– Jeg skal si deg en ting. I den «villeste» tida – jeg mener det var i 1975 – da kjørte jeg litt over 300 000 kilometer på ett år rundt omkring i Europa. I dag er det vanlig at en sjåfør kjører omtrent 130 000 kilometer, så da kan du tenke deg. Hadde dette skjedd i dag, så hadde vel til med blå lampe på taket kommet og hentet meg på flekken, sier Odd og rister på hodet.

Derfor er Odd glad for kjøre- og hviletiden som er innført. Ikke minst så betyr det mye for sjåførene, som dermed fått bedre arbeidsvilkår. Men han liker ikke det som skjer med mange utenlandske sjåfører, som blir presset til både å kjøre for langt og med en bil som kan være livsfarlig på norske vinterveier.

Her får han støtte fra Leiv «Jeppe» Sand selv, som vi støter på når vi skal finne et bildemotiv. Han er også oppgitt over utviklingen, og er ikke bare optimist med tanke på firmaets fremtid, hvor nå sønnene Arild og Morten har tatt over styringen.

–Nei, det er ikke bare bra dette som skjer. En ting er lønningene, men kanskje verst er de trafikkfarlige bilene som kjører på norske veier. Det er ikke godt å si hvordan det går med norsk transportnæring i fremtiden, sier grunnleggeren av firmaet og blir tankefull i blikket.

Selv om Jeppe også har nådd pensjonsalderen, så er det ikke snakk om å parkere yrkesbilen. Dagen etter skal han til Drammen, så det er ikke snakk om å sette seg i godstolen på Ekne for å se på kornåkrene som spirer og gror.

Etter et mellomsteg i Sverige flyttet Odd Gressetvold til Verdal i 1995. Jeppe kjente han fra langt tilbake, og da han så etter jobb på Innherred så var ikke veien lang – bokstavelig talt – til han igjen satt i førerhuset på en trailer.

Gir seg ikke ennå

Han har vært hos Leiv Sand Transport siden da. Etter at langkjøringen ble trappet ned, har han de siste årene kjørt containerbil rundt om i Trøndelag. De betyr at han får sove i hjemlig seng i Vinne hver natt. Det synes han er godt. Han mener vel at han har hatt sin kvote hvor bilen har vært både arbeidsplass og hybel.

50 år på veien ble feiret med kake og kaffe forrige torsdag. Og Odd har ikke tenkt å gi seg enda.

–Hvis helsa holder og bedriften vil ha meg, så blir jeg her gjerne noen år til, er beskjeden til arbeidsgiveren.

–Et topp yrke

Og hva er rådet til en ungdom som kan tenke seg et yrke ute på landeveien?

–Hvis du liker å være på farten og samtidig få se og oppleve nye steder, så er det et topp yrke. Jeg har jo stort sett vært i alle land i Europa – både i øst og vest, sier Odd Gressetvold.

Og så er det en ting til, skyter Jeppe Sand inn:

–Du må fortelle «kvinnfolket» du har tenkt å gifte deg meg hvilket yrke du har, eller ha tenkt å begynne med. Ellers blir det bare styr etter hvert. Det blir i hvert fall i ikke 50 år bak rattet av det.

50-årsjubilanten Odd Gressetvold kan ikke annet enn å nikke og være enig i den påstanden.