Sist uke skrev prost Nils Åge Aune i et innlegg i Innherred om religionens plass i samfunnet.

– Om et par måneder kommer den årvisse diskusjonen om elevene skal delta på skolegudstjeneste, fastslo Aune, og var tydelig på at han svarer et klart JA på det spørsmålet.

– Elevene bør etter min mening delta på skolegudstjeneste. De bør også ha besøkt en moské og vært på en humanistisk navnefest. Og skolene bør i alle tilfelle gjøre både kirkebesøk og moskebesøk til gjenstand for en faglig refleksjon med elevene, skrev Aune.

Ordbruk og gjennomførbarhet

Ateist Ulf Thyrhaug lar seg imidlertid ikke overbegeistre av Aunes tilsynelatende åpne armer. Han henger seg både opp i ordlyden og spør seg om forslaget i det hele tatt er gjennomførbart.

– «Å delta» er en aktiv handling. «Å besøke» eller «å være på» er noe helt annet. Det finnes utallige kirker og andre gudshus i de fleste kommuner i Norge. Men finnes det moskeer nok, for eksempel i Levanger til å gi et tilsvarende tilbud? Og hvordan ser prosten for seg at samtlige elever skal kunne overvære en humanistisk navnefest? Det arrangeres to navnefester i året i Levanger, og disse er avhengig av intime lokaler, påpeker Thyrhaug.

Færre religiøse

Ateisten mener det heller ikke er sant som Aune skriver at religion får stadig større oppslutning.

– Selv om vi får flere ulike trossamfunn, er færre religiøse. Tre av ti tror på Gud, og bare 43 prosent oppgir å være kristne, påpeker Ulf Thyrhaug.

Han mener elevene i grunnskolen skal gis kunnskap om ulike religioner og livssyn, men at trosopplæring er opp til de enkelte aktørene.

– Deltakelse på gudstjenester er noe foreldre og foresatte får ta seg av, det er ikke en handling som skal overlates til fellesskolen.

Les hele Aunes innlegg under, og hele svaret til Thyrhaug nederst.

Farvel til det livssynsnøytrale samfunnet

Vi har hatt bispevisitas i Levanger, Ytterøy og Okkenhaug. En bispevisitas er en stor hendelse i et lokalsamfunn. Biskopen er godt synlig når han kommer på besøk, og kirka har inntatt fellesskaps-arenaene. Dagspressen har laget reportasjer i lokalavisene. Biskopen har besøkt skoler, hatt samtaler med elever og lærere, møtt politikere og andre viktige samfunnsaktører. Biskopen har blir ønsket hjertelig velkommen av de nevnte aktørene, og det har vært mange gode samtaler og refleksjoner.

Det har nettopp pågått en debatt i VGs spalter mellom SVs Bård Vegard Solhjell og KRFs leder Knut Arild Hareide om religionens plass i samfunnet. Synspunktene har ikke uteblitt. Noen mener at tiden er moden for at religion må begrenses så mye som mulig på våre fellesskapsarenaer. Etter en slik tankegang blir det nærmest utidig at skolen lar biskopen komme på besøk. Og det er like utidig at biskopen lar seg invitere. Argumentasjonen er: Nå er det etter hvert så mange religioner og livssyn i dette landet. Vi har blitt et pluralistisk samfunn. Da kan det vel ikke være riktig at det kristne livssynet skal ta så stor plass? «Felles verdier bør gjelde for samfunnet i vår tid,» hører vi noen si, - i stedet for de tradisjonelle, kristne verdiene.

Det er absolutt verdt å dyrke felles verdier. Men det reiser seg fort mange spørsmål i den forbindelse, for eksempel: Er det mulig å bestemme hva som er felles verdier? Menneskene er forskjellige i dette landet. Det betyr at vi også har forskjellige verdier. Ideelt sett burde det naturligvis være enighet om at for eksempel menneskerettigheter, demokrati, likestilling og respekt for landets lover burde gjelde som felles verdier. Men det er slett ikke sikkert at alle ønsker å stille seg bak disse verdiene.

For å ha felles verdier må det derfor tas et valg, det må en politisk avgjørelse til. Det er dette som har skjedd med Grunnlovens bestemmelse om at «værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv.» Det er blant annet historiske grunner til at verdigrunnlaget er slik. Kristendommen har stått sterkt i landet i tusen år. Men det er altså tatt et valg. Og valget er på ingen måte nøytralt. Dette forhindrer ikke at staten må sikre at livssynene skal like-behandles når det gjelder økonomisk handlingsrom, for eksempel. Og staten må sette grenser for religiøs ekstremisme. Men selv ikke staten er altså livssynsnøytral.

Noen mener imidlertid at staten burde være det, og at nevnte passus bør ut av Grunnloven. Jeg er uenig i det. Alle beslutningstakere har et livssyn, vi blir aldri nøytrale, verken verdinøytrale eller livssynsnøytrale. Alle valg vi tar, små og store, også politiske, er preget av de verdier og livssyn vi bærer med oss. Det ville være rart om dette ikke kom til uttrykk også i landets lover. Og det er definitivt ikke slik at hvis bare kristendommen forvises ut av det offentlige rom, ja, så har vi inntatt en nøytral posisjon. Naturligvis ikke. Den sekulære posisjonen er ikke mer nøytral enn den kristne. Derfor er det også naturlig at politikere søker til en kirke ved store nasjonale høytider, og de burde ikke kritiseres for å gjøre det. Det er tvert imot bra at politikere er transparente også i forhold til sitt livssynsmessige ståsted.

Vi må erkjenne at den livssynsnøytrale posisjonen ikke finnes. Da blir det også enklere å innrømme andre livssyn sin rettmessige plass, og vi får et mer livssynsåpent samfunn. Noen vil hevde at framveksten av religiøs ekstremisme er en viktig grunn til at religionene helst bør henvises til de private rom der de ikke gjør så mye skade. Men det er i de private rom ekstremismen gror. Løsningen blir derfor ikke å presse religionen ut i samfunnets ytterkant, vi trenger heller at religionene får god plass i det offentlige rom. Og vi trenger religionskritikken. Vi må både tørre, og holde ut å bli eksponert for andre religioner og livssyn enn vårt eget. Vi må for eksempel holde ut å se religiøse symboler på NRK, enten nyhetsreporteren bærer hijab eller kors.

Om et par måneder er det jul, og vi kommer til å få den årvisse diskusjonen om det er riktig at elevene skal delta på skolegudstjeneste. Ja. Elevene bør etter min mening delta på skolegudstjeneste. De bør også ha besøkt en moske og vært på en humanistisk navnefest. Og skolene bør i alle tilfelle gjøre både kirkebesøk og moskebesøk til gjenstand for en faglig refleksjon med elevene. «Hva var det vi var med på nå?» er et spørsmål som bør være en del av denne refleksjonen. Når vi vet at religion får stadig større oppslutning, må vi ikke hindre den oppvoksende generasjon i muligheten til å bli kjent med religions- og livssynsmangfoldet fra innsiden. Vi må ikke bidra til religiøs analfabetisme, og lage et samfunn der vi stadig misforstår og feiltolker hverandre.

Den offentlige religionspolitikken bør bidra til både å ufarliggjøre og naturliggjøre religion og livssyn i det offentlige rom, og gjøre den transparent. Livssynsnøytralitet er ikke en posisjon vårt samfunn bør strebe etter, den kan ikke oppnås. Det livssynsåpne samfunn derimot, bør være det vi bygger framtidig livssynspolitikk på.

Nils Åge Aune

Prost i Sør-Innherad

Et sekulært samfunn og skolegudstjeneste

Nils Åge Aune har i Innherred 11.10.2016 et innlegg med overskrift «Farvel til det livssynsnøytrale samfunnet». Det er en viktig debatt, noe som redaktøren av Innherred i sin leder 13.10. 2016 også kommenterer og der delvis gir sin støtte til Aunes meninger. I denne omgang vil jeg kun kommentere Aunes holdninger til skolegudstjeneste. Han skriver: «Elevene bør etter min mening delta på skolegudstjeneste. De bør også ha besøkt en moske og vært på en humanistisk navnefest». Ordbruken sier mye! «Å delta» på noe er ei aktiv handling, mens «å besøke» eller «å være på» er noe helt annet. De to siste aktivitetene synes mest tatt med for å legitimere deltagelse på skolegudstjeneste. Det er enkelt for en kirkens representant å foreslå dette, selv om at han helt sikkert skjønner at det ikke er gjennomførbart.

Å delta på skolegudstjeneste er enkelt å få til. I de fleste kommuner i Norge er det utallige kirker og andre gudshus. Å gi tilbud til samtlige elever i grunnskolen hvert år i de 10 årene grunnskolen varer er uproblematisk. Men finnes det moskeer nok, f.eks. i Levanger til å gi et tilsvarende tilbud? Og hvordan ser prosten for seg at samtlige elever i Levanger skal kunne overvære en humanistisk navnefest? Etter som jeg vet, arrangeres det to navnefester i året i Levanger og disse er avhengige av intime lokaler. Og besøkene skal altså gjennomføres en gang i året, hvert år i 10 år, eller mener prosten at det kun er kirka som skal besøkes hvert år, mens de andre samfunnene bare skal besøkes en gang i løpet av grunnskoletida? Selv det å gjennomføre slike besøk bare en gang i løpet av de 10 årene vil være problematisk for andre aktører enn den norske kirke.

Aune begrunner sitt syn med bl.a. «Når vi vet at religion får stadig større oppslutning,….» Hvor har han det fra! De siste undersøkelsene viser at samtidig som vi har fått flere ulike trossamfunn er det færre som er religiøse – tre av ti tror på Gud. Kun 43 prosent av oss oppgir å være kristne.

Elevene i grunnskolen skal lære om kristendommen, de andre religionene og livssynene. De skal få kunnskap om og ikke opplæring i. Trosopplæring får de ulike aktørene ta seg av. Deltakelse på gudstjenester får foreldre/foresatte ta seg av, det er ikke ei handling som skal overlates til fellesskolen.

Ulf Thyrhaug

Ateist