Når forskningsrådgiver Hege Selnes Haugdahl kommende fredag forsvarer doktoravhandlingen om respiratorbehandling, er det historisk.

– Det er første gang at det gjennomføres en disputas på Sykehuset Levanger. Jeg er for øvrig den tredje ansatte i Helse Nord-Trøndelag som disputerer, forteller Haugdahl.

I respirator

I en kronikk i Trønder-Avisa for to år siden skrev intensivsykepleieren sammen med førsteamanuensis Sissel Lisa Storli, intensivsykepleier Knut Dybwik og avdelingssjef og professor Pål Klepstad om undersøkelsen som danner en del av bakgrunnen for avhandlingen.

– Den første fasen av intensivbehandling kan være kritisk, med svikt i organer, store skader og behov for kirurgiske inngrep. Da er det vanlig å gi smertestillende og sovemedisin, slik at pasienten i liten grad er bevisst. De fleste intensivpasientene trenger respirator, og behandlingen skreddersys, forklarte de.

Fra respirator til å puste selv

Men når den kritiske fasen er over, kommer en fase der pasienten skal begynne å ta over mer av pustingen selv. For å sjekke om pasienten klarer overgangen, gjennomføres det en pusteprøve. Da er pasienten fortsatt tilkoblet respirator, men nesten uten pustestøtte.

– Ettersom pasienten ikke får lov til å snakke, og er trøtt på grunn av medisiner, er det vanskelig å vite helt sikkert hvordan de har det. Selv personell med lang erfaring kan misforstå, konkluderte artikkelforfatterne, som derfor bestemte seg for å gjennomføre en undersøkelse.

– Vi skal ved hjelp av et enkelt måleverktøy be pasientene angi på en skala fra 0 til 10 hvor tungpustet de er, og i hvilken grad de føler seg trygge. Undersøkelsen blir gjort 30 minutter etter gjennomført pusteprøve. Ved samme tidspunkt vurderer også sykepleier og lege pasienten, slik at man kan sammenlikne tallene, forklarte de.

Oppsiktsvekkende tall

Tallene skulle vise seg å være oppsiktsvekkende. Selv om respiratorpasientene fikk hjelp til å puste, var likevel mange tungpustet. 62 prosent av pasientene følte seg tungpustet, og legene og sykepleierne underestimerte hvor mye.

– Pasientene vurderte pustebesværet til i gjennomsnitt fem på skalaen, mens legene og sykepleierne bare mente at tungpustetheten tilsa to på skalaen, konstaterer Haugdahl.

I dybdeintervju med pasientene etter at de var utskrevet fra sykehuset, viste det seg at flere av pasientene hadde glemt at de var tungpustet under respiratorbehandlingen. Istedet var pusten bare en del av alle slags kroppslige og tenkbare opplevelser i sykdomsforløpet.

– Pasientene beskrev en kropp uten grenser, følelsen av at alt var så tungt og at de var på vippepunktet mellom liv og død, forteller Hege Selnes Haugdahl.

Fare for senskader

Ved å følge med på intensivsykepleiernes arbeid fant Haugdahl og de andre ut at sykepleiernes kunnskap handlet om pustefysiologi og håndtering av respiratoren, men at nærvær, lindring og velvære også var viktig for å hjelpe pasienten til å komme seg gjennom behandlingen og holde livsmotet oppe.

– Pustebesvær og følelsen av ikke å ha kontroll gir for øvrig risiko for å utvikle senskader, blant annet posttraumatisk stress. Derfor bør intensivsykepleiere rutinemessig måle respiratorpasienters følelse av tungpusthet, konkluderer Hege Selnes Haugdahl.

Forsvaret av avhandlingen - som har tittelen «Mechanical ventilation and weaning: Roles and competencies of intensive care nurses and patients' experiences of breathing» skjer klokken 13.15 fredag i gymsalen på Psykiatrisk klinikk ved Sykehuset Levanger.