- Det viktigste er at man har tid og overskudd. Mer enn det vet jeg ikke hva som generelt er viktig for å være et godt fosterhjem. For min del var det viktig med en familie som ikke var altfor streng, sier Robin Krogstad.

Han ønsker å fortelle om sin erfaring med å bo på fosterhjem i håp om at flere familier vil ta imot ungdommer som trenger det.

Hjelp fra barnevernet

Barnevernstjenesten jobbet med Robin fra han var åtte år. Da han var elleve ba mor om at barnevernstjenesten fant fosterhjem for ham da hun så hun trengte hjelp. Da det første hjemmet ikke ble en god match, ble Robin boende på ungdomshjem en periode før han fikk nytt fosterhjem.

- Jeg husker jeg ble spurt om hva slags hjem jeg ønsket meg. For meg var det viktig å bo på gård. Jeg er glad i dyr og har stor interesse for traktor og slike ting, sier Robin.

Hans ønsker ble hørt. Da han var 14 år hadde Fosterhjemstjenesten funnet en familie i Snåsa.

- Jeg sa at dit skulle jeg ikke. Jeg ville ingen steder nord for Steinkjer. Men så dro jeg på besøk og alt snudde seg etter første turen. Da jeg kom tilbake til ungdomshjemmet, ba jeg dem om å kjøre meg en tur til Snåsa igjen.

Familien hadde gård og hadde allerede hatt fire fosterbarn.

- Det var egentlig veldig betryggende. Da visste jeg at de hadde vært gjennom dette før. Fosterforeldrene var veldig hjelpsomme. De brydde seg om meg og hadde mye kjærlighet for fosterbarna, sier Robin.

Bekymret

I barndommen var Robin mye bekymret for sin mor. Det gikk ofte utover konsentrasjonsevnen og skolearbeidet. Mor klarte ikke å følge opp sønnen på skolen. Da han kom til fosterhjemmet i Snåsa, begynte han å sette ord på bekymringene. Fostermora sørget for at Robin fikk den oppfølging han trengte på skolen. Han fikk bearbeidet sine bekymringer gjennom å snakke med sine fosterforeldre. Robin fikk et apparat rundt seg som hjalp ham forstå at andre har ansvar for hans mor. Det ble også stilt krav til Robin. Han hjalp til med våronn, arbeid i fjøset, traktorkjøring og hadde også en liten jobb på nabogården.

Godt samarbeid

Robin forteller at det gode samarbeidet mellom mor, fosterhjemmet og barnevernet ga en trygg ramme. Annenhver helg var han hjemme hos mor eller far. I tillegg var mor på besøk av og til. Robin flyttet ut da han var 19 år da han fikk lærlingplass i Levanger. Allerede som 5-åring bestemte Robin seg for å bli bussjåfør. Nå er han 23 år, bor med samboer i Åsen og har drømmejobben som lastebilsjåfør. Han er usikker på om livet ville sett likedan ut uten hjelp fra fosterhjem.

- Det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger, hva hadde jeg gjort nå dersom jeg ikke hadde hatt fosterfamilien?

Rådgiver Solvor Lilleøen i Fosterhjemstjenesten beskriver Robin som en fighter og tror han uansett ville nådd sine mål.

- Men jeg tror ikke han ville vært den trygge personen som han har blitt. Nå takler han det meste, sier hun.

Alle aldre

Det er ifølge Fosterhjemstjenesten behov for fosterhjem til barn og unge i alle aldre. Likevel ser de en økning i behovet til eldre barn og ungdom. Robin tror mange tenker det er enklere å ta imot de yngste.

- Men det trenger ikke være det. De minste ungene blir også ungdom. Og ungdom trenger minst like mye omsorg som de yngre. Det er kanskje i ungdomstida man har mest behov for det som er stabilt. Noen ungdommer er kanskje krevende, men jeg vil ikke si at alle er det.

- Hva med deg selv, var du krevende?

- Jeg kunne vel ha mine perioder jeg også. Det kunne bli noen krangler om leggetid. Jeg husker jeg sprang på gårdsplassen en kveld fordi jeg ikke ville legge meg, ler Robin.

God match

Lilleøen mener at det ikke går an å dra alle under én kam.

- Viktigste er å finne en god match og det får man hjelp til gjennom samarbeid med fosterhjemstjenesten og barnevernet. Likedan de biologiske foreldrene og ungene dersom de er store nok, sier Lilleøen.