«Det var ikke en gjeng «bevisstgjorte frøkner» med mannfolkhat i hjertebunnen vi møtte. De levde alle i ekteskapelige forhold (...). Det var avgjort ikke bare en «liten flokk feminime» som i 1981 tok initiativet til krisesenteret.»
Berit Fikse leser et utdrag fra Meråkerposten i 1983, som hun har gjengitt i boka «Det gule huset».
– Og dette er ikke engang et leserinnlegg, sier Fikse, som under arbeidet med Krisesenterets historie har blitt overrasket over hvilke fordommer og reaksjoner senteret og de som jobbet her på dugnad ble møtt.
«Skilsmissesentral»
20. mars 1981 ble Nord-Trøndelag krisesenter åpnet i en leid leilighet. Unge kvinner jobbet frivillig og det er anslått at gjennom årene har over 500 vært involvert i arbeidet med å ta imot kvinner og barn i krise på grunn av vold i hjemmet.
Etter oppdrag fra styret i Nord-Trøndelag Krisesenter IKS har Jøtulverk ved Berit Fikse gitt ut en bok der manuset er en kronologisk reise fra oppstarten til i dag. Under arbeidet har Fikse flere ganger blitt overrasket over holdningene til vold i hjemmet noen tiår tilbake.
– Kvinner og barn som ble utsatt for vold, var noe som angikk hjemmet. Politi kunne godt dra dit det var bråk, be dem om å roe seg og så dra videre. Reaksjoner som krisesenteret ofte ble møtt med var at husbråk er noe man ordner opp i selv, sier Fikse.
Daglig leder Inger Lise Svendgård legger til at krisesenteret ofte ble omtalt som en skilsmissesentral i oppstarten.
– De som jobbet her frivillig kunne bli kalt mannehatere. Det kom inn telefoner med kjeftbruk og folk var irritert over at kvinner skulle bruke tid på dette, forteller hun.
– Ja, dette har overrasket meg voldsomt. Går det virkelig an å være så fordomsfull og være imot at noen vil hjelpe kvinner i nød? For meg var dette utenkelig, forteller Jorunn Dahling.
Hun er bokas grafiske designer og har samarbeidet med Brita Karevold, som har laget forsidemodellen.
Virksomhetsoverdragelse
I tiår jobbet kvinner frivillig for å hjelpe andre kvinner. Vaktene var på ti timer. Etter hvert ble det gitt kjøregodtgjørelse. I 2000 ble det gitt 200 kroner per vakt og 250 for helg.
Sundal startet som frivillig i 2005 og fikk da 400 kroner per vakt.
– Jeg hadde småunger og var ikke klar for arbeidslivet ennå. Det sto en annonse i avisa og det var saken og temaet som appellerte. Krisesenteret var noe vi var villige til å ofre fritid for. Det handler ikke bare om å gi noe til beboerne, men vi får noe også. Vi lærere mye av hverandre og av dem som bor her. Vi lærer hvordan å stå i vanskelige ting, sier Svendgård.
I 2010 ble hun ansatt etter at krisesenterloven trådte i kraft. Alle kommuner ble pålagt å ha et tilbud for kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner. I februar 2015 ble alle vakter lønnet etter tariff. Og i oktober i år overtok 26 trønderske kommuner ansvaret for Nord-Trøndelag krisesenter i et interkommunalt selskap med eget styre og representantskap. I tillegg til de nordtrønderske kommunene er også Selbu, Tydal og Osen involvert. Dermed er ett viktig mål nådd for senteret.
– Målet ved oppstart var å skape et tilbud de mente det offentlige burde ha. Det andre målet var å bekjempe vold. Der har man dessverre ikke kommet helt i mål, sier Fikse.
Trenger nytt lokale
Nå leter Nord-Trøndelag krisesenter etter nye lokaler. Det er nødvendig for å også kunne ta imot menn. Da er det usikkert om senteret forblir i Verdal, men ifølge Svendgård vil det uansett bli i strekningen mellom Levanger og Steinkjer. Hun forteller om et krisesenter som i dag har 17 ansatte og som har mer kompetanse og mer erfaring. Når det gjelder problematikken sier hun at de tar imot flere saker som innebærer psykisk vold.
– Det kan hende det var mye før også, men i stedet for å «gipse» går vi nok dypere inn i slike saker i dag enn vi gjorde før, sier Svendgård.