– Det er mye jeg stusser på. Mye jeg synes er rart og feil med samfunnet, sier Hanne Aarthun.

Hun er 24 år, oppvokst på Munkeby og flyttet til London for to år siden for å studere sosiologi. Men det er lenge siden hun flyttet fra Levanger. Aarthun var 15 år da hun begynte på internatskole på Stranda. Nå bor hun i London sammen med en alenemor med to tenåringsgutter og en annen gutt.

– Vi spiser sammen og er som en slags familie. Å bo sammen med dem har hjulpet meg veldig å komme inn i kulturen. Nå har jeg lært meg å drikke riktig te og de riktige manøvrene. Det er mange nordmenn som studerer her, men jeg kjenner veldig få. De holder seg for seg selv, sier Aarthun.

Hun studerer ikke sosiologi for å bli sosiolog. Aarthun har mer lyst til å bli kunstner.

– Jeg kjenner sosiologien har vært bra for meg. Jeg har følt at det har vært vanskelig å forstå samfunnet. Sosiologien har utviklet kunsten min, sier Aarthun som bruker mye tegning og akvarell.

– Jeg tror ikke kusnten gir svar på alt, men den er et verktøy. Planen min var hele tiden å få den teoretiske delen i sosiologi for så å ta mer kunstfag.

– Så du forstår samfunnet bedre nå?

– Det er vanskelig å putte samfunnet i en boks. Jeg vet ikke om jeg har fått alle svarene, men jeg forstår mer dynamikken i det. Litt samfunnsfag tror jeg alle skulle tatt.

Aarthun er en ivrig kafégjest og har hatt ustilinger på flere kafeer i London. Hun skriver også dikt til egne bilder og i januar skal hun ha ny utstilling.

– Ettersom jeg studerer sosiologi, blir mange av bildene samfunnsrettet, og jeg er glad i å tegne mennesket.

Ellers opptar Christian union mye av fritiden hennes. Dette er et kristent fellesskap for studenter hvor Aarthun er leder.

– Troa mi er viktig for meg. Før jeg dro hit, bodde jeg i Skien og var med i Youth with a mission. Jeg fikk god ledertrening der. Arbeidet er frivillig og tar opp mye tid, og særlig administrativt. Men jeg har heldigvis en god komité så det går greit.

Hva savner du fra Levanger?

– Jeg flyttet veldig tidlig, men jeg tror Levanger var en fantastisk plass å vokse opp for meg. I og med at jeg flyttet tidlig så har jeg ikke så mange venner i Levanger, men jeg har en utrolig god barndomsvenninne. Også har jeg familien min i Levanger. Det er alltid godt å komme hjem. Og jeg har foreldre som har tro på meg. Når jeg kommer hjem har jeg alltid noen prosjekt som jeg får lov å styre med. Jeg har blant annet gjort om stabburet til et kunstverksted. Slike ting savner jeg å holde på med.

Hva savner du minst?

– Ja, det var det. Det er egentlig ikke noe jeg savner eller ikke savner. Jeg flyttet da jeg var i tenårene og savner ikke tenårene og identitetskrisen. Men det har ingenting med Levanger å gjøre.

Hvordan holder du deg oppdatert på det som skjer i Levanger?

– Jeg har mor, far og søster og hennes familie i Levanger, så jeg holder meg litt oppdatert gjennom dem. Men det er alltid slik at når jeg kommer hjem så utbryter jeg: «Hæ, har de rivd det?!» eller «Hæ, har de kuttet ned disse trærne?!» Så jeg holder meg kanskje ikke så veldig oppdatert. Jeg skjønner at Levanger må få gå videre.

Ditt beste minne fra Levanger?

– Jeg har mange minner fra Munkeby, og spesielt sammen med barndomsvenninna mi. Hun bodde på nabogården og jeg har med meg mange gode minner sammen med henne.

Hva skal til for at du bosetter deg i Levanger?

– Jeg kjenner veldig på at jeg flyttet til riktig tid. Jeg har flyttet litt rundt og kjenner at det er dette som er hjemmet mitt, her i London. Om jeg skal flytte til Levanger, må det kjennes som hverdagshjemmet mitt. Akkurat nå er Levanger sommerhjemmet.