– I dag har vi bare holdt oss inne. Damen som tar oss med rundt er i møte med FN, og vi kan ikke gå på egen hånd. Det er ikke trygt, forteller Oddny Gumaer til Innherred over telefon fra Aleppo torsdag formiddag.
Gjennom hjelpeorganisasjonen Partners har tidligere eknesbygg Oddny Gumaer reist sammen med Jon Ivar Solberg til Aleppo. Sammen med lokale folk som organisasjonen samarbeider med i Syria, ankom Gumaer og Solberg Aleppo tirsdag kveld for å bidra med nødhjelp.
Samarbeider med nonne
«Damen», som Gumaer forteller er i møte med FN, er ei nonne som Partners har samarbeidet mye med, også før de ankom Aleppo. Partners har støttet nonnen og hennes prosjekt med flere tusen dollar for at hun skal kunne gi mat til internflyktningene.
– I oktober ga hun mat til 10.000 mennesker gjennom Partners støtte. Hun fikk sendt ut flere lastebiler med mat. Det er vi veldig stolt over, sier Gumaer og forteller at hun hadde et ønske om å være i Aleppo for å se situasjonen i krigsherjede Aleppo med egne øyne.
– Vi må se hva som har blitt gjort og hva som kan gjøres. Det gir mer effekt når jeg er her og rapporterer. Jeg ønsker å hjelpe folk og om jeg skal gjøre det med hele mitt hjerte, må jeg møte dem. Holde dem i hånda. Se dem i øynene. Kjenne på hvordan det kan være å være dem.
Hun forteller at det er takket være nonnen at Partners i det hele tatt klarte å komme seg til Aleppo.
– Hun er en helt spesiell dame, og det finnes nok ingen som henne i hele verden. Hun har et enormt stort hjerte for fattige. Hun har en stor motivasjon, er veldig tøff og gir seg aldri. Det er en begavelse som trengs i denne jobben. Det er ikke lov for vestlige å være her, men denne kvinnen kommer seg frem og hun kan også til at vi kommer oss frem fordi hun har såpass høy respekt i og med at hun har gjort så mye bra, sier Gumaer, som har møtt fortvilte mennesker i nød.
Tirsdag ble det inngått en våpenhvileavtale mellom partene og en plan for evakuering av sivile og opprørere fra opprørernes siste enklave i Aleppo. Våpenhvilen ble brutt onsdag, og regjeringshæren gjenopptok beskytningen av opprørsenklaven.
Vått og kaldt
Gumaer sier det er vanskelig å beskrive forholdene i Aleppo.
– Det er fryktelig og det er mye verre enn en kan forestille seg. Man kan se hvordan ting er på film og bilder. Men vi kjenner ikke kulden, lukta og hvor gjennomvåt man er. Jeg er sjokkert over hvor forferdelig folk har det. Jeg kan ikke skjønne hvordan de i det hele tatt lever, sier Gumaer og forteller at det blant annet er fryktelig kaldt.
Selv er hun så heldig å ha varme norske vinterklær, men har likevel vært gjennomfrossen. Likevel mener Gumaer det ikke kan sammenliknes med kulden flyktningene kjenner på.
– Det er par varmegrader, det regner, og folk har ikke verken varme klær eller tak over hodet. For meg gir det enda mer motivasjon til å få folk til å gi mer så vi kan kjøpe inn masse ulltepper. Det er det de etterspør mest; varme klær og ulltepper. Og vinteren har egentlig ikke en gang startet ennå.
Har koder i tilfelle fare
I tillegg til å dele ut mat, har Gumaer også vært med nonnen på en liten fabrikk hvor flyktninger sitter og syr soveposer.
– Da får de både jobb og lønn. Og soveposene var utrolig snedige. De er sydd med tynn madrass under også er det lagt over vanntett stoff, slik at man kan holde seg tørr. Dette kan de produsere så lenge de har penger. Når vi ser hvor kaldt det er, forstår vi at disse soveposene er helt ideelle. Folk sover på mursteingolv og uten tak over hodet.
– Hvor trygg er du?
– Jeg tenker at når man er i et av verdens farligste land er man ikke trygg. Men samtidig har det ikke vært en eneste gang at jeg har følt meg redd eller utrygg. Det kan godt være at jeg ikke vet hvor nære faren er, men vi har folk som er opptatt av vår trygghet. Vi er i en krigssone, men de er nøye med hvor de tar oss med. Da vi skulle inn i Aleppo ble vi kjørt med en eskorte militære, sier Gumaer.
Hun forteller at hun har flere regler å forholde seg til gjennom Partners. Hun må sjekke inn med teamet hver sjette time og har også en del koder som hun skal bruke ved fare, slik at hjelpeteamet kan reagere. Gumaer har heller ikke lov til å gå noe sted alene.
– Det er forståelig. Ikke bare fordi jeg kan bli skutt, men også dette med kidnapping. Dette gjør at det går med mye tid til venting, forteller Gumaer.
Bygget opp hjelpeorganisasjonen
Hun har sammen med sin ektemann, Steve Gumaer, bygget opp hjelpeorganisasjonen Partners, som ble etablert i 1994. Med hjelpearbeid for flyktninger i Burma/Myanmar og Thailand, har Gumaer sett folk på flukt og i nød mange ganger. Hun sier det ikke er enkelt å sammenlikne nød.
– Vi snakker om mennesker som er på flukt og som har opplevd nød og har mange fortvilte holdninger. Å være sulten kjennes likedan ut i Burma som i Syria. De som er her har opplevd enorme traumer, mye tortur og drap. Dette opplevde vi også i Burma, men ikke i så stor målestokk som her. Her har nesten ingen ikke opplevd at noen i familien er drept, torturert, voldtatt eller forsvunnet. En annen ting er klimaet. I Burma er det også kummerlig, de har regntida som er nokså miserabel. Men de har ikke en lang vinter med så lave temperaturer over så lang tid som her, sier Gumaer og er overrasket over styrken hun møter uansett hvor stor nøden er.
– En ting som jeg ser er likt både i Burma og Syria er styrken som folket har. De gir seg ikke og jeg fatter ikke hvordan de i det hele tatt kan leve. Hvordan de klarer å våkne om morgenen. Du tror det ikke finnes håp, så treffer du dem. De hutrer og fryser og er våte. Så holder jeg dem i hånda og de smiler, holder rundt meg og takker meg. De er så vennlige og omsorgsfulle mot andre. Selv om de er fattige og på flukt så tenker de på andre mennesker. Det er noe vi mangler i Norge. Vi viser ikke den samme omsorgen og kjærligheten, selv om vi har mer enn vi trenger.
Glemmer ikke gatebarna
Fredag reiser hun tilbake til Libanon, hvor hun var i 14 dager før hun kom til Aleppo.
– Det var også veldig sterkt, sier Gumaer, som blant annet ble kjent med noen av gatebarna. Hun kjøpte mat til dem og like før hun dro videre ble deres mor med baby på fire måneder arrestert.
– Det er 10.000 unger i samme situasjon, men jeg hadde gitt hjertet mitt til akkurat disse. Det var kjempefælt og jeg vet ikke hva som skjer videre med disse barna. Hvilken framtid har de som tiggere? Det har virkelig vært sterke uker med mye følelser, sier Gumaer.
Juleferie
Lørdag reiser hun tilbake til Norge og skal feire jul hjemme på Frosta.
– Da skal jeg ta juleferie. Jeg gleder meg til å komme hjem og til å koble av, sier Gumaer og legger til at Partners etter hvert skal tenke mer langsiktig.
– Målet er at krigen skal slutte og byer og landsbyer gjenoppbygges. Men det viktigste nå er å få folk til å overleve.