– Vi synes dette er utrolig. Vi skjønner ikke at det går an, sier de pårørende.
Jorid Lund fyller 99 år i mars. Hun har aldri vært til byrde for kommunen. Hjemme på gården Rostad i Vinne har hun bodd i en kårbolig. Hun har stort sett klart seg selv, men har i tillegg fått stadig mer hjelp av datter og sønn i det daglige.
Innlagt på sykehus
Før jul ble Jorid influensasyk og kom på sykehus. Tilstanden er alvorlig svekket, og hun må ha hjelp til det meste. Men plass på Verdal bo- og helsetun har hun så langt ikke fått, verken kommunal akutt døgnplass(er) eller fast plass som er ønsket.
– Det er mange som er vred på sykeheimspolitikken i Verdal. Vi synes dette er utrolig, gjentar søskenparet Karin Rigmor Gran (76) og John Olav Lund (74).
Jula ble ganske spesiell, med daglige sykehusbesøk i Levanger.
– Mor fikk influensa ei uke før jul og lå da heime med stell fra dattera og oss i to – tre døgn. Men hun greide ikke å ta til seg mat og drikke. Hun ble bare slappere og slappere før vi ringte legevakta og fikk henne på sykehuset, forteller søskenparet.
Fullt i «herberget»
Fra legevakt og sykehus ble det gjort henvendelse til Verdal bo- og helsetun om å få henne inn på akuttplass der. Men det ble avslag ettersom det ikke var sykehjemsplasser ledige. I romjula ble det gjort et nytt forsøk, men også da ble det på nytt avslag. Nå på nyåret er en ny sendt til institusjonen, men så langt er det ikke blitt tildelt plass.
– Hvordan oppleves dette?
– Ettersom vi opplevde dette i jula er det fristende å bruke en lignelse;
Det var ikke plass for henne i Verdal kommunes herberge.
Vår mor er snart 99 år og ber for første gang om å få en plass, og så er det avslag. Vi har ikke belastet Verdal kommune med sykeheimsplass eller aldersheimsplass.
– Har hun fått hjemmehjelpstjenester?
– Nei, hun har ikke hatt hjemmehjelpstjenester heller. Det eneste hun har hatt er en trygghetsalarm. For ett år siden ramlet hun da hun skulle på toalettet. Det er ikke nok med en slik trygghtesalarm. Hun føler utrygghet, og må ha hjelp til det meste. Nå er hun avhengig av hjelp 24 timer i døgnet, så vi forventet å få denne hjelpa fra kommunen, sier Lund.
Jorid har lenge stelt seg selv, og hun har gått sine daglige runder med rullator på Rostad. Her har hun hatt vært fornøyd med livet og det å kunne være hos sine egne i kårenden på «hovedbølet». Her har hun hatt barn, barnebarn, oldebarn, og tippoldebarn i nærheten. Hele familien har sett verdien i og satset på å være delaktige i å ta vare på den eldste generasjonen. Nå har det kommet til et punkt der det er mer enn naturlig å be om å få tildelt en sykeheimsplass.
– Klanderverdig politikk
Søskenparet mener eldrepolitikken i Verdal i høyeste grad er klanderverdig.
– Dette er en uverdig behandling av våre eldre. Da våre besteforeldre kom opp i 70-årene fikk de plass på aldersheimen. I dag brer det seg en utrygghetsfølelse i befolkingen. Det er stadig flere som tenker; hva kan skje med meg nå som det bygges ned før det bygges opp. Da vår mor leste om at det skulle bli reduksjon av institusjonsplasser ble hun urolig. Hun tenkte på at dette kunne bli aktuelt for henne, forteller Lund.
Roser sykehuset
Når det gjelder Sykehuset Levanger er John Olav Lund og Karin Rigmor Gran udelt positive.
– Vi er veldig godt fornøyd med innsatsen til de ansatte og oppfølgingen vår mor har fått. Dette står i sterk kontrast til møtet med pleie- og omsorgssektoren i Verdal kommune.
Søskenparet legger til det andre har sagt før dem. De synes rett og slett det går over stokk og stein.
– Det er for gæli at de skal rive ned den relativt nye bygningen på Ørmelen og som etter vår forstand har fungert utmerket. Og dette skjer i overgangen før de har noe nytt, samtidig som behovet ikke blir noe mindre før de har fått bygget nytt.
BAKGRUNN
Omleggingen av eldreomsorgen skaper bølger
I det fjerne står et nytt, stort helsehus.
Situasjonen i pleie- og omsorgtjenesten i Verdal er en av de store utfordringene i Verdal kommune. Verdalspolitikernes vedtak i 2015 om å redusere det totale antall sykeheimsplasser, fra 113 til 89 fører nå til en beinhard prioritering.
I 2015 brukte helse og velferd 30,8 prosent av Verdal kommunes budsjett. Ifølge rådmannens tall brukes det 1.610 kroner mer per innbygger i sammenlignet med eksempelvis Levanger kommune i netto driftsutgifter i pleie- og omsorgstjenesten.
Kommunen har imidlertid vært helt nødt til å satse, og senhøsten 2015 ble det vedtatt bygging av heldøgns bemannede omsorgsboliger for demente på Ørmelen bo og helsetun. På det tidspunktet var det 44 sykeheimsplasser ved institusjonen. Som en følge av vedtaket og den planlagte ombyggingen blir to avdelinger lagt ned, og med det en reduksjon av 24 institusjonsplasser. De som har hatt plass på Ørmelen er gradvis blitt flyttet over til Verdal bo- og helsetun. Dette har medført et press på denne institusjonen som nå har 69 plasser. Dette blir ikke økt.
Midt opp i denne situasjonen er vedtaket om bygging av omsorgsboliger på Ørmelen blitt stoppet. I desember ble økonomiplan for 2017 – 2020 vedtatt. Her åpnes det opp for det som kan bli byggingen av et nytt, stort helsehus til en anslått kostnad på 430 millioner kroner. Tanken er at å erstatte gamle bygg i ett nytt bygg kan være lønnsomt, og at det vil gjøre det mulig å øke kapasiteten ytterligere. I et første trinn skisseres blant annet 90 institusjonsplasser, 20 omsorgsboliger for mennesker med nedsatt funksjons-evne og 40 rom i bofelleskap dedikert demente. Bygget kan stå ferdig i 2020.
Kritikerne av det som har skjer peker på at planene for et nytt, stort helsehus vil forsinke ferdigstilling av nye sykeheims-plasser. I praksis fører det til en hardere kamp om institusjons-plassene i lang tid framover.