– På ordinasjonen kan jeg ta på meg stola (skulderbånd) for første gang. Jeg har i rødt, hvitt, grønt og lilla, sier Arne Groven, opprinnelig fra Steinkjer, men bosatt i Levanger siden 2002.

Han er et kjent fjes for kirkegjengere i et nokså stort nedslagsfelt på Innherred. Levd liv og en bassrøst som bærer, der han står på prekestolen.

Han har fått høre at han er en jordnær karismatiker.

–Jeg tror ikke det er et så dumt forslag. Karismatikere er høyt oppi der, men der er ikke jeg. Jeg har en fysikk som gjør at jeg ikke tar av med første vindkast. Men samtidig så har jeg stor sans for at det åndelige er i bevegelse.

Søndag blir han ordinert som prest i en gudstjeneste i Levanger kirke. Men det er i Steinkjer og Egge han skal arbeide som en av to sogneprester.

Et sivilt prestevirke

Arne Groven blir prest i en alder av 58 år. Det vil si, han har vært vikarprest siden 2012.

Allerede på slutten av 70-tallet begynte han på teologistudiene. Så begynte ting å komme i veien.

– Jeg fikk jobb i Kirkens Bymisjon i Oslo, og jobbet med alkoholikere, narkomane og prostituerte der. Senere ble jeg lærer, og jeg har også jobbet med voksenopplæring til utlendinger. Jeg har jobbet med både nordmenn og utlendinger som har hatt det vanskelig. Det har gått opp for meg at det egentlig ikke er opplest og vedtatt hvem som sitter på hvilken side av bordet. Hvem som gir og hvem som trenger hjelp. Jeg har egentlig alltid hatt lyst til å være prest. Å være lærer var en topp jobb, men det var ikke meg. Jeg er veldig glad i å fortelle om Gud, men det er ikke så lett å få til som lærer. Da er prest en grei jobb, sier Groven.

Sogneprest Kjartan Bergslid i Levanger fikk han til å ta opp studiene. I 2011 var han i gang igjen.

Skulle han bli ordentlig prest måtte studiene fullføres. Ingen bønn.

Han har studert i Tromsø, og Oslo de siste årene. Parallelt har han jobbet som vikarprest i Steinkjer og Levanger.

–Jeg har nok vært vikar i samtlige kirker i Sør-Innherad prosti. Det har blitt 100 begravelser og 150 gudstjenester. Folk tror at en prest kun er på jobb om søndagene, men slik er det ikke. Jeg kan ha uker der jeg jobber 50–60 timer, og så mer vanlige uker. Men det er ikke slik at en prest jobber hver helg året rundt. Man skal ha fri en helg i måneden, og to dager hver uke, sier Groven som er gift og har en datter på 17 år.

Prestemoro på tv

Han ler godt av NRK-serien Presten som går på tv om dagen. Her følger vi Bjarte Tjøstheim som spiller seg selv, og som blir hyret som prest uten å vite helt hva han går til. Et fordomsfullt bilde av ei konservativ kirke brettes ut.

–Jeg flirer høyt og tydelig av den serien. Hadde det enda vært så enkelt. Men han er prest i en liten og oversiktlig menighet. I Steinkjer og Egge er man prest for 10 000 mennesker, det samme med Levanger, og det blir noe annet enn et lite bortgjemt kapell i Maridalen med 10–15 personer på gudstjenestene. Her blir det litt mer sus i serken, og det er en mye større stab her, sier Arne Groven.

Han sier at prestevirket slettes ikke er ensomt. Det er masse folk å forholde seg til. Kolleger, men også alle menneskene han møter ellers.

–Hvis det er en dag med stort trøkk så møter jeg mye folk. På en dag kan det være menighetsråd, andakt på en institusjon, og sorgsamtaler. Da tar det mye tid. Jeg kan møte 15–20 personer på en dag. Og på butikken hilser folk. Folk vet hvem presten er.

–Nei, ikke alle vet hvem du er, men ta en person som Kjartan Bergslid for eksempel. Relativt mange vet hvem han er.

Arne trives i presterollen. Forteller at han som prest i kirka ikke representerer seg selv, men noe større. Han opplever at folk har tillit til presten, og at det tilfaller presten en stor dose goodwill.

–Samtidig er det en individuell jobb. Jeg er alene på prekestolen. Sier jeg noe galt i gudstjenesten kan jeg ikke skylde på noen. Men goodwill ja. Folk er positive til presten og trenger presten.

Arne forteller om teologer i slekta tilbake i tid, deriblant på farmorsida i Verdal. Han sier at det har hatt stor betydning for ham at det har vært prester i familien før.

–Svogeren som var gift med søsteren min før i tida var sogneprest i Snåsa og Steinkjer. Han hadde stor betydning for meg.

Fram til nå har Arne vært prest på åremål. Nå som han blir ordinert, blir han fast ansatt i kirka. Arne går inn i kirka i ei brytningstid. Fra nyttår gikk skilsmissen mellom stat og kirke formelt igjennom.

Nå har ikke staten lenger noe de skulle sagt når proster og biskoper utnevnes. Arne tror det kan føre til større forskjeller mellom ulike bispedømmer.

–Det som kan skje er at de forskjellige bispedømmene vil framtre mer med en egen identitet nå som man står mer fritt. Bispedømmene på Vestlandet har vært sett på som mer konservative, mens Nidaros har vært mer liberal. Kanskje det vil forsterke seg? Om noen år vil man se hvordan det blir.

Tor hvem?

Som ordinert prest kan han for første gang vie noen. I februar skal han være prest i sitt første bryllup. I april blir Arne 59 år, og han kunne i grunn pensjonert seg snart.

–Det ville vært tullete. Hvis helsa holder håper jeg å holde på til jeg blir 70 år, men det er åpning for 72 år, og snakk om at det kan bli åpnet for enda lenger også. Det begynner jo å bli prestemangel rundt omkring, sier Arne Groven.

Til ordinasjonen kommer mange fra kirka. Han har såkalte forbedere fra flere ulike miljø og menigheter – fra det mer karismatiske, til den katolske kirken. Flere sogneprester, prost Nils Åge Aune, og biskopen selv kommer. Arne er kjent for å være ganske distré.

–Det var bursdagen min for noen år siden og så ringer det til meg. Det er Tor, sier personen i telefonen. Tor hvem? spør jeg. Singsaas, sier han. Singsaas, hvem er det? spør jeg. Biskopen din, sier han. Nei, jeg er ikke alltid på nett. Men han kommer, og alle er velkommen til å være med i kirka på søndag. Det blir også dåp og nattverd. Jeg håper at ordinasjonen min ikke tar for mye plass, sier Arne Groven.