Da’n Kåre Ørnung var ung – det e mang år sia no, sang Arve Tellefsen en gang sammen med sin gode venn på klaveret. I dag kunne sikkert den glade fiolinist sunget om meg også, for det begynner å bli noen år siden at man selv var nettopp det.

Det var den gang mor og far var gift med hverandre, søsknene var stort sett hele. Mor var hjemmeværende, og de lokale nyheter ble utvekslet over gjerdet med nabokona, mens potene kokte seg ferdig. Det kunne nok hende at de ble vel møre til tider, for det var ikke gjort i en håndvending å bli ferdig med bygdas siste kulørte saker – der de sto med kjøkkenforkle og opprullet hår.

Det hendte nemlig en gang at en av bygdas menn hadde blitt skilt, og var på nattlig besøk i nabolaget. Da bilen hans ble observert utenfor «feil» bolig en morgenstund, var det ikke rart at ryktebørsen begynte å røre på seg. Dette ga god næring til samtaler både over hekker og kaffebord. Slikt gikk da ikke an- for gift skulle man være på den tiden.

Når vi kom hjem etter skolen var «sjøla» i full gang med middagen. Jeg hadde en mor som til tider jobbet litt utenfor hjemmet. Du verden så stusslig det var å komme hjem til tomt hus. Det var nesten så man følte seg helt forlatt i den store verden.

Jeg lurer på hvordan mange barn kan kjenne på det i dag. Nøkkelen rundt halsen – stress og mas når de voksne endelig kommer hjem fra jobb. Og tenk på alle dem som må tilbringe annenhver uke i et annet hjem med en «ste» av et slag – enten det er foreldre eller søsken. Vi snakker kanskje ikke om Nord- eller Sør-Korea, men hvordan en sart barnesjel opplever det er ikke godt å si?

Det var nok ikke alle ekteskap som var lykkelig før i tiden heller, men du verden så fint vi barna hadde det i bygda ved sjøen.

Var det rart vi ble gode i fotball!!