Spørsmålet aktualiserte seg da jeg skulle finne seteplassen på Singapore Airlines-flyet. Flyvertinnene var da granngivelig temmelig like sine kolleger i det forrige flyet? Og hun som gikk på den ene siden i kabinen var utvilsomt søster til hun som gikk på den andre siden av seteradene. Nå fikk jeg ikke svar på den siste antakelsen stemte, så jeg lot det henge i lufta gjennom den 12 timer lange flyturen.
Undervegs på samme reise ble det noen timers stopp på Changi i Singapore. Flyplassen er en av de bedre. Ja, kan du finne en plass å strekke ut din langstrakte kropp, du kan trippe rundt i en sommerfuglhage og du kan få en gratis bussutflukt til sentrum av Singapore. Det var tilbake på flyplassen det oppsiktsvekkende skjedde. Jeg holdt på å mumse i meg en saftig burger da jeg ble gjenkjent som en kjendis født 2. mars 1962, drøye måneden etter at jeg selv kom til verden.
–Hello... are you... Jon Bon Jovi?!!!
Mannen nærmet seg med en viss forsiktighet og kikket på meg med store øyne. Jeg nøt umiddelbart den uventede stjernestatusen og svarte nonchalant: «Yes».
Det skulle jeg selvfølgelig ikke ha gjort, for nå ble fyren helt i fra seg. Han trodde fullt og helt på at han hadde gjenkjent den kjente rockeren fra New Jersey. Nå fikk jeg for alvor smake på hvordan det var å være kjendis, selv uten knapt å kunne refrenget på «Livin’ on a prayer». Mannen gestikulerte og annonserte høyt og tydelig om hvilken celebritet han hadde oppdaget. Tidligere er jeg blitt omtalt som Bob Geldof, men i langt mindre offentlig sammenheng.
Tiden var for lengst kommet for å ro seg ut av situasjonen. «It’s my life», tenkte jeg og slukte siste rest av Zero-Coken, skuflet resolutt burgerrasket sammen. Jeg forlot arenaen og kvitterte fansen med et kort; «Have a Nice Day!»