Queenstown. Sensommerkveld, lørdag 11. februar. Det er ei uke siden vi landet på den internasjonale flyplassen i Auckland i nord. Vi har ankommet hjertet av sørøya med en av de store ferjene som forbinder de to øyene som utgjør New Zealand. Vi har parkert leiebilen og lar oss dingle opp i høyden med byens stolte gondolbane.

Passende for ei dronning

- For et perfekt sted å ta et panoramabilde, sukker en kvinne som er i samme ærende som oss.

Utsikten overvelder og overgår den du får om du står med en nystemt citar på Ulrikens topp og ser utover Bergen. Selv for en nordmann er det bare å medgi at dette naturskjønne stedet er «

fit for a Queen»

som gruvearbeideren beskrev området i 1863. De høyeste toppene i The Remarkables reiser seg 2319 meter over havet og den Z-formede innsjøen som slanger seg 80 kilometer mellom fjellene.

Maoriene er et polynesisk folkeslag som kom til New Zealand rundt år 1280 e.Kr. Dette portrettet av Pare Wãtene henger i Auckland Art Gallery.

Queenstown er en av overnattingsstedene vi har plottet oss inn på. De andre er Rotorua/Waitomo, Taupo, Wellington, Greymouth, Haast, Te Anau Downs, Lake Tekapu/Fairle, Hanmer Springs, Picton, Napier og Auckland.

Vi er på en rundreise i «det nye sjølandet». Fra millionbyen Auckland har vi lagt opp en roadtrip som skal bringe oss rundt på en stor del av veinettet på øygruppa. Målet i sør er det store nasjonalparkområdet Fiordlands.

Så langt har Waitomo rystet oss mest med sine mystiske grotter. Dypt inne mørket lot vi oss gli av sted med båt på vannet. Bergtaket var som et stjerneveld, en underjordisk Melkevei. Som glitrende, hvite diamanter lyste tusenvis av små larver opp for å tiltrekke seg bittesmå insekter – den eneste føden der inne.

«Beregn ekstra tid»

Dagen etter den komfortable tindebestigningen ved Lake Wakatipu svinger vi Toyotaen med ratt «på feil side» inn på State Highway 6 og suser videre på venstre side av veien. Vi begynner å bli litt vant til det nå, men i begynnelsen var det bare å skjerpe sansene for ikke å gjøre ting av gammel sjåførvane.

Ved Punakaiki på den vakre vesktkysten på Sørøya , med det Tasmanske havet som ligger mellom New Zealand og Australia.

Dagens etappe på 355 kilometer byr heller ikke på strake veien. Hyppige stopp på grunn av vegreparasjoner forsinker framdriften, og i perioder er det helt ufattelig mange svinger som krongler seg gjennom landskap og fjellpass. På de offisielle trafikkampanje-skiltene står det: «NZ Roads are different. Allow ekstra time». Men saken er den at om du gjør det, har du snart en lang rekke etter deg med landets egne bilførere som utålmodig presser på bakfra. Så det gjelder å inngå et kompromiss inntil det dukker opp «Passing lanes» som løser opp.

Ut mot storhavet

Vi har kjørt i overkant av 2000 kilometer når vi kommer til Milford Sound og veien ikke fører oss lenger. Størsteparten av Fiordland er dominert av den snødekte fjellkjeden Søralpene, dype innsjøer og de overflommede dalene vestover.

I hovedstaden Wellington på sørspissen av nordøya lot vi oss fascinere av skulpturen Solace in the wind, laget av Max Patte.

Ankomsten til Milford har vi hatt flaks med, for det er bare fem minutter til avgang på en båt som svinger reisende ut fjordarmen til det Tasmanske storhavet. Vi mønstrer på.

Fjorden er vakker, selv uten knallblå himmel. Stupbratte fjell med tinder og isbreer danner rammen i bildet. Her er det fossefall som danner brudeslør i forskjellige størrelser. Vi tenker Geirangerfjorden, men det er store ulikheter. Innunder de bratte berghufsene her er det regnskog som omkranser breddene. Utallige sirisser er hver og naturens maestro der de kinner og maler på en vedvarende lyd.

Sau og mistel

New Zealand har et bemerkelsesverdig mangfold når det kommer til malerisk natur, fra ørken og vulkanfjell til flotte, brede daler og frodige skoger. Vi var innom de grønne åskammene ved Matamata der hobbitene bodde og virket i de kjente filmene

The Lord of the Rings

og

The Hobbit

Trilogies. Det er akkurat så idyllisk som det ser ut i filmene.

Folket i New Zealand er som nordmenn glad i frilutsaktiviteter. Her er det en gjeng jenter som for første gang får prøve seg kajakktur i havnebassenget i Wellington.

Etter fjordutflukten i Milford Sound kjører vi tilbake i en ingenmannsland ved Te Anaum Downs og sjekker vi inn på et Mistoletoes eneste lodge. Regntunge skyer siger inn over de ville fjellene i Fiordlans National Park. I løpet av natten skal de spisse toppene pyntes med hvitt. Fjellene ligger der urørt i områder uten veier, slik de har gjort siden de reiste seg fra havet for millioner av år siden. Her er det bare å slippe fantasien løs. Hva tenkte sjøfarerne og mannskapet om bord på oppdagerskipet «Endouver» og ledelse av kaptein James Cook da i 1771 kartla kystenlrundt øyene?

Dundrer som et jordskjelv

Fire dager senere. Napier ved Hawkings Bay. Vi har de siste dagene passert hetebølge og branner ved Christchurch og søkt termiske badekilder i Hanmer Springs. Vi har kommet oss med Bluebridge-ferja over Cook-stredet til Nordøya igjen, og hilses hjertelig velkommen av vert og huseier Rod Brouwer på Marina Parade Bed & Breakfast. Han er mer enn nyskjerrig på de langsvegfarende gjestene og spør og graver med oppriktig interesse. Og så er han opptatt av vårt ved og vel det døgnet vi skal losjere hos ham og kona Editha.

Jordskjelvet i Christchurch 22. februar 2011 gjorde store skader og 181 mennesker omkom. Fortsatt sees sporene etter den mørke dagen.

«If you wake up with s thundering noise it is a train, not an earthquake!” fortsetter han for å ta brodden av mulige klager. Han er god representant for kiwiene som newzealanderne blir kalt. De er vennlige og imøtekommende på alle vi. En annen sak er at uttalen og en hel haug med ukjente ord og uttrykk får oss innimellom til å stå som spørsmålstegn.

Det lille eksklusive overnattingsstedet med utsikt til Stillehavet har altså en jernbanelinje kloss inntil seg på baksiden av huset. Godstoget kommer utpå natta, buldrer og rister før stillheten igjen tar regien tilbake. Vi skyver tankene fra oss om det som skjedde her 3. februar 1931. Et kraftig jordskjelv jevnet byen med jorden og etterlot 165 døde. Stadig bryter landet seg opp, og det sies at rundt 200 skjelv årlig er merkbare i New Zealand.

Den nye Cardboard Cathedral som ble bygget etter jordskjelvet og åpnet i 2013. Arkitekten er japanske Shigeru Ban.

I Napier førte den ødeleggende hendelsen til en spesiell arkitektonisk endring. Da byen ble bygget opp ble den sterkt påvirket av datidens art deco-stil. Dette gjør byen til en av de beste stedene i verden å studere denne stilen.

Tilbake til start

Vi avrunder bilturen i Auckland, der vi startet utforskningen av dette kontrastfylte øylandet for to uker siden. 4305 kilometer, noterer representanten fra bilutleieselskapet. På bagpackers Base Auckland ser vi utover bynattens sverm av folk og biler. En mastodont av cruiseskip tuter et tungt farvel ute ved Queens Wharf.

– Ja, vi skulle også hatt 14 dager til, svarer vi før vi sovner inn til drømmer om underlige navn som Rangitaka, T’Maro, Kaikoura, Tekapo...