14. oktober 2015. Det første kommunestyremøtet etter en intens valgkamp og Olaug Julie Aasan (34) er inne i kommunestyresalen for første gang. Hun representerer Miljøpartiet De Grønne (MDG) alene. Hun har fått sete ved siden av Krf-politiker Børge Lund. Selv om hun i forveien har sett video fra kommunestyremøter, kjenner Olaug at hun likevel ikke kan reglene. Hun prikker sidemannen på skulderen og spør: «Må jeg si ordfører før jeg begynner å snakke?». Krf-politikeren nikker. Olaug går opp på talerstolen, sier «ordfører» og fremmer følgende forslag: Olaug Julie Aasan velges som medlem i valgnemnda fra MDG.
–Jeg måtte foreslå meg selv. Noe som ikke er vanlig, men jeg hadde jo ingen andre.
Olaug ler og understreker at selv om hun ikke har med seg noen partikolleger i kommunestyret, føler hun seg ikke alene.
–Jeg trives veldig godt der. Jeg kan få både synspunkter og tekniske råd fra folk i flere partier. Men når det er gruppemøter undervegs så har jeg ingen å drøfte med med. Da gjelder det å se hvor MDG står i saken ut fra partiets verdigrunnlag og visjon om et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Ellers er jeg heldig og har gode varaer og andre aktive medlemmer i partiet jeg kan diskutere med før møter.
Etisk mote
Hun sitter i kantina ved Nord Universitet med en salat hun ennå ikke har begynt å spise.
–Er du vegetarianer?
–Nei, men jeg er ingen storforbruker av kjøtt. Alt trenger ikke å være enten-eller.
Både genseren og buksa hun har på er fair trade-klær.
En forbipasserende i kantina kommenterer at Olaug må ikke være så beskjeden, men ta til seg ros. Han refererer til en kommentar på Facebookprofilen hennes: «Nye hybridbusser og satsing på mobilitet på sykkel, gange og kollektiv skal få folk aktiv i 30 minutter om dagen og få ned privatbilismen. Buss med sykkelstativ bak, ladepunkter-også koster det kun 10kr pr tur eller 100kr for månedskort. Då snakker vi lette valg for folk! Bra jobba Levanger og Nord -Trøndelag! Bra jobba Olaug Julie Aasan», skriver en kvinne. «Jeg skal nok ikke ha æren for det der. Men knallbra er det», svarer Olaug.
–Det er mulig jeg har signert en eller annen støtteerklæring, det er noen som tror at jeg står bak Reis smart og hybridbussen siden jeg har snakket om det en stund. Jeg håper at det på sikt blir et utvidet tilbud.
Ved siden av salatskålen ligger mobiltelefonen hennes som et slags symbol på alt det Olaug jobber for i politikken: Miljø og etiske hensyn. Olaug forteller om gruvearbeiderne i Kongo hvor barn helt nede i 5-årsalderen jobber for å finne kobolt som brukes for å få smarttelefoner til å fungere.
–Men Fairphone jobber annerledes, sier hun og forteller om et selskap som utvikler telefoner ved bruk av færrest mulig konfliktmaterialer utvunnet under krigslignende eller umenneskelige forhold.
–En Fairphone blir heller ikke til søppel like fort fordi den er laget slik at man kan bytte ut deler i den på en enkel måte. I tillegg bruker de ikke plastemballasje når de sender den.
Det var engasjementet for et medmenneskelig samfunn og miljøet som gjorde Olaug til politiker. Men det var ikke helt planlagt. Hun fikk utdelt en lapp fra John Hille og da hun leste programmet til MDG fant hun ut at det stemte helt med hennes eget verdigrunnlag. Hun donerte først en 50-lapp før hun senere meldte seg inn i partiet og var straks på medlemslista. Det gikk ikke lang tid før hun også tok på seg ledervervet da tidligere leder måtte flytte.
–Jeg tenkte at jeg har noe å bidra med. Jeg er en ung kvinne, en mor og sykepleier. Et perspektiv jeg synes absolutt kan være representert.
Hun bor i Momarka sammen med sønnen Børre på åtte år.
–Du må gjerne få med at jeg er singel i faktaboksen, ler Olaug.
Men alenemor mener hun ikke blir helt riktig betegnelse.
–Sønnen har jo to foreldre, forklarer hun.
–Hvordan er dagene alene med en åtteåring, da?
–Det blir en litt annen hverdag og man må ha barnevakt for å få til ting på ettermiddagene. Det er ikke like lettvint å hive seg med på det som skjer. Og så har du jo ingen å diskutere barneoppdragelsen med. Ingen å støtte deg til når du skal sette grenser. Også er det klart at gutten får veldig mye av mor. Det er vesentlig hvordan jeg løser ting, for vi er veldig mye sammen. Heldigvis er mine foreldre glade for å stille opp som barnevakt.
Løsningsorientert
I møteinvitasjoner har hun fått partiet i Levanger til å skrive «ta gjerne med barn». Partiet tar også i bruk Skype-møter.
Både av seg selv og familie beskrives Olaug som en kvinne som ser mulighetene.
–Jeg tenker gjerne ikke på motgang før jeg ser tilbake. Sånn var det når jeg var alene med barn i hverdagen også. Eller når jeg var mor til en liten en samtidig som jeg studerte og nesten ikke hadde penger.
Miljøengasjementet startet for fullt da hun jobbet med masteroppgaven ved Nord Universitet. Det var en tid hvor Olaug leste en del aviser og ble mer og mer klar over hvordan tilstanden er i verden.
–Jeg var nok miljøvennlig før også, men det var ikke nødvendigvis med vilje. Da jeg studerte i Oslo så gikk jeg mye, for eksempel. Men det handlet jo ikke om miljø. Jeg ville bare heller ha penger til konserter enn å bruke dem på transport.
Helt til Olaug var åtte år, bodde hun i Jådåren i Steinkjer. Her bor hun sammen med foreldre og storesøster i et hus helt inntil skogkanten. Mormor og morfar er nærmeste nabo. Besteforeldrene driver gård og Olaug kan aldri få nok tid i fjøset. Hun er med morfar på silolegging, fjøsstell, potetplukking og det meste av gårdsdriften.
–De verdiene jeg har tatt med fra gårdslivet setter jeg stor pris på. Jeg har sett hvor mye arbeid som må til. Jeg har lært hvordan man kan ta vare på ting, utnytte det man har. Og jeg har lært hvordan å snu på krona.
Bestevenninnen til Olaug lærte seg at leken alltid var slutt når klokka nærmet seg 17, for da løp Olaug til fjøset. Da de flyttet til Nesset innså Olaug at leken hun var vant med var for mange andre barn ukjent.
–Jeg var vant med å bruke omgivelsene. Da vi kom til Levanger så oppdaget jeg at ikke alle kunne lage pil og bue som virket. Eller bygge hytter i skogen.
Hun begynte i andre klasse på Gjemble barneskole. En liten skole sammenlignet med den forrige i Steinkjer. I Levanger ble det satset mer på klassemiljø, mener Olaug.
–Jeg husker spesielt godt min klasseforstander Erna Nergård. Hun klarte å møte meg på en måte som gjorde at jeg opplevde mestring. Det var som å få gjødning i stedet for ugressmidler. Hun virket oppriktig interessert i oss slik jeg husker det. Også brukte hun drama i undervisningen. Skolehverdagen har utrolig mye å si. Du er der mange timer i flere år og hvordan du har det i klasserommet har stor betydning for oppveksten, ja faktisk resten av livet.
Olaug skulle bruke flere år på å finne ut hvilken yrkesretning hun skulle velge. En test på ungdomsskolen forteller henne at hun kan passe som trailersjåfør.
–Jeg vet ikke om jeg hadde svart feil, men et stykke unna sykepleie er det jo.
De to første årene på videregående skole gikk hun formgivingsfag før hun begynte allmenne fag. Så dro hun til Mosjøen og tok bandlinja på folkehøgskole. Hun spilte trommer.
–Egentlig er det rart jeg ikke holder på med musikk. Hadde jeg hatt tid, hadde jeg sikkert begynt i kor eller noe.
Olaug er musikalsk. Allerede som femåring begynte hun å ta pianotimer. På den tiden var det viktig å lære noter. Målet var å kunne bladlese, å spille rett fra notene. Olaug spilte så godt at det tok over et år før det ble oppdaget at hun ikke hadde lært seg en eneste note. Hun tok alle stykkene på gehør og hukommelse.
–Det var så mye lettere å høre seg fram. Nå vet jeg jo hvor C og G er i G-nøkkel og kan dermed telle meg fram, men det tar jo for lang tid. Mange synes det er imponerende å kunne spille på gehør. Jeg synes det er hundre ganger mer imponerende å kunne spille piano etter noter.
Olaug har også et halvår på instrumentmakerskole, men fant ut at det ikke var hennes greie. Hun begynner i stedet på lærerutdanning, men synes det er krevende å innse hvor lite en lærer får gjort i forhold hva det er behov for i et klasserom. Dermed begynner hun å studere psykologi på Dragvoll. Samtidig tar hun på seg ekstrajobber innenfor eldreomsorgen ved St. Olavs Hospital. Olaug får masse pleieerfaring og finner ut at det er sykepleier hun skal bli. Nå er hun lektor ved sykepleieutdanningen på Nord Universitet.
–Hva er det viktigste du formidler?
–Det er vesentlig å være selvbevisst. Du kommer ikke noen vei ved å skylde på andre. Man må ta ansvar for det man tar med seg i interaksjoner med andre og man må spørre seg selv hvorfor reagerer jeg på denne måten. Ingen ser verden helt likt, for vi har alle ulike erfaringsgrunnlag.
Ironi til side
Den ferske politikeren deltok ikke på mange kommunestyremøter før hun gikk opp på talerstolen og fremmet politiske forslag. I det andre møtet hun deltar på, foreslår hun at rådmannen skal innføre årlige klimaregnskap i budsjett og regnskapsrapportering, og hun får Levanger kommune til å anmode KLP å trekke ut sine investeringer fra fossil energi.
–Jeg har nok etter hvert blitt mindre perfeksjonist. Det må man, ellers får man ikke gjort noe. Og jeg synes jo det er helt greit å se andre på talerstolen som nøler. Det er ikke farlig. Jeg er bare meg selv, jeg kan jo ikke late som jeg er noen andre.
Likevel må Olaug redusere seg selv til en viss grad. Hun er full av ironi og humoren kommer ofte fram også i politiske innlegg.
–Ironi kan være problematisk. En periode jeg bodde i Østfold ble jeg ofte misforstått, de har kanskje litt annen humor der. Det blir fort veldig dumt når ironi tas bokstavelig.
Hun har snart fullført et vikariat ved Nord universitet. Femårsplaner er ikke noe for henne. I så fall bør man være åpen for både plan B og plan C. Olaug understreker at det likevel er viktig å ha en visjon og sette seg mål.
–En retning for det man driver med i livet, slår hun fast før hun kikker ut av vinduet som for å se litt i fremtiden.
–Jeg trives veldig godt i fagmiljøet her og håper de trenger meg til høsten også.
–Samtidig savner jeg innimellom å jobbe i klinikk.