I Winnipeg i Canada er det morgen, mens undertegnede skal snart til å ta kvelden. Det er sju timers forskjell over Atlanteren, og cirka midt inne i det digre landet har Espen Elvebø fra Verdal slått rot.

Og det er en viss forskjell fra oppveksten på Stiklestad. Selv om kanadierne omtaler Winnipeg som en mellomstor by, så er den faktisk på størrelse med Oslo – med sine 700 000 innbyggere.

Vi husker kanskje at OL i 2010 ble arrangert i Vancouver, som ligger helt vest i Canada. Skal du kjøre dit fra Winnipeg vil det ta cirka 30 timer med bil. Motsatt vei til hovedstaden Ottawa vil det være omtrent like langt, og da har du fortsatt en bit igjen til østkysten av landet. Det er store avstander vi snakker om.

Hit har altså Espen Elvebø bodd siden 2003, og det er selvsagt en kvinne som er årsaken til all «elendigheta».

Etter videregående på Verdal og militærtjeneste, så begynte Espen på Handelshøyskolen i Bergen i 1997.

Niende januar 2001, han husker fortsatt datoen – et halvt år før han var ferdig utdannet siviløkonom, troppet det opp en ung fager utvekslingsstudent fra Canada på hybelbygget hvor Espen bodde.

Det var kjærlighet ved første blikk, og siden har de holdt sammen. Espen fikk seg jobb i Oslo, mens Nichole dro tilbake til Canada for å gjøre ferdig studiene, men kjærligheten holdt stand.

De gjorde et forsøk på å bo i Oslo året etter, men diverse praktiske ting gjorde at de valgte å flytte til hennes hjemland.

Studenthybelmøtet i Bergen har sørget for at familien nå består av en jente på ni og en gutt på fem år.

Nå jobber Espen i et livsforsikringsselskap hvor han er controller. Familien bor en mil utenfor sentrum.

- Det blir litt som å bo i Verdal sentrum, hvor vi har det meste rundt oss her ute, men samtidig så er det kort vei inn til Winnipeg hvis vi ønsker litt mere liv og storbyfølelse.

Hva savner du fra Verdal?

–Når jeg bor så langt unna, så blir det et savn etter tettere kontakt med familien. Mamma Vigdis (66) og pappa Paul (63) bor i Verdal, og det samme gjør broren Thomas (43). Han har tre unger, og de skulle jeg gjerne sett mer til i løpet av oppveksten.

Hva savner du minst?

–Fraulukta på våren. Da jeg vokste opp rett der hvor kultursenteret og hotellet er i dag, så lå gammelskolen der. Ved siden av lå en liten fotballbane, og der tilbrakte vi mye tid, så der er sikkert derfra at minnet dukker opp.

Hvordan holder du deg oppdatert på det som skjer i Verdal?

–Jeg har stort sett kontakt med mine foreldre en gang i uka via Skype. Så blir det selvsagt litt «sladder» og annet nytt via Facebook. Vi har stort sett vært hjemme i Norge en gang hvert tredje år, men nå regner jeg med at mine foreldre kan komme på besøk litt oftere i og med at pappa snart blir pensjonist.

Beste minne fra Verdal?

–Det er uten tvil Olsok-tida. Det var stort for oss ungene med alt liv og røre som Spelet brakte med seg. Vi holdt på rundt i amfiet, og var der hver dag mens øvingene pågikk. Etterpå var vi konger og hærmenn selv, og laget nesten vår eget spel når proffene hadde tatt kvelden.

Hva skal til for at du bosetter deg i Verdal?

–Nå har jeg bodd i Canada snart i 15 år. Ungene begynner å få sitt nettverk her. Nichole har foreldrene boende i nabolaget, så da blir det jeg som må «ofre» meg. Men kanadierne er et trivelig folkeferd, og på mange måter lik oss nordmenn, så jeg trives godt her borte.

Verdal har jeg gode minner fra, men blir nok kanskje litt smått for oss i dag.