Den eneste underholdningen jeg fikk var å sitte og se på at hun tuklet og viftet med garn og pinner. Dette var en lørdagskveld.
Som liten var jeg alltid rastløs. Den ene dagen hakket jeg gråstein med nabojenta, andre dager arrangerte vi leksehjelp og tok betalt i godteri. Rastløs er jeg nå også. Du burde få deg en hobby, sier mamma. Med det mener hun strikking. Opptil flere ganger har hun stått med metallpinnene og nærmest bønnfalt meg om å bli med på denne vidunderlige reisen til bomull og alpakka-land. KJENN SÅ MYKT DET ER!
Det er jo så avslappende, sier hun. Jeg har mindre puls i 14 kilometer i timen på mølla, enn når jeg sitter med to pinner og en tråd mellom hendene. Jeg har skuldrene oppi ørene og kjenner rødfargen på brystet farge håret mitt grått bare jeg hører ordene «nå må du strikke vrang». Dunk, dunk, dunk. Lammelsene starter naturlig nok i fingrene, deretter kommer flimringer for øynene etter å ikke ha blunket på en halvtime. Etter en stund kommer spørsmål fra mamma om jeg husker å puste. Nei. Ikke før jeg tar det dypeste innpustet siden den gangen jeg fikk en kvelerslange rundt halsen som åtteåring.
Jeg mener jeg i alle fall burde fått for innsatsen, men sjefen er selvfølgelig ikke fornøyd da jeg etter to timer har fått på plass fire rader. ”Du strikker for stramt, og det er skeivt!”. Og med det la jeg ned retten og vrangen og ditten og datten atter en gang.
På lørdag bestemte jeg meg for å dra. Jeg dro heller til venninnene mine, for der visste jeg at vi kunne ta oss en pils og snakke om annet enn garn. Glad og fornøyd entret jeg stua og skulle til å si hei, da jeg så det. Tråd, pinner, alpakka, bomull. Jeg slo meg vrang og gikk rett ut døra.