Filmanmeldelse

Som man roper i skogen, får man ikke svar

Skal du bare se en film om en mann som går løs med øks i år, se denne.

Anders Baasmo Christiansen har hovedrollen i Hoggeren.

Nyheter

Regissør og manusskribent Jorunn Myklebust Syversen er egentlig videokunstner, men debuterer med spillefilmen «Hoggeren» med stor bravur. I filmen, som egentlig var ment som en kortfilm, gjør hun det som er blitt svært populært i kunstfeltet: Hun stjeler fra virkeligheten.

Filmen er satt til hennes hjemstrøk i Hallingdal. Hennes egen tante, onkel og fetter spiller tilsvarende slektninger til hovedrolleinnehaver Anders Baasmo Christiansen. Og de har fått beskjed av regissøren om å være forsterka utgaver av seg selv. Det funker fantastisk bra.

Fetteren driver i virkeligheten som selger av både kremer og vannrensemaskiner, noe som vies et lengre parti i filmen. Alle som har vært utsatt for en selger av slike ting, vil kjenne seg igjen i måten han balanserer mellom rollen som venn og kynisk businessmann. Det er stor komikk.

Slektningene er uten skuespillererfaring og leverer noe av det mest ekte jeg har sett i norsk film. Noe som er mye omtalt i andre anmeldelser, er en oppleksing Anders får av onkel Bjarne. Anders har rømt hjem til bygda etter tjue år i byen. Bagen er full av mislykka prosjekter og Anders har en tilsynelatende naiv tanke om at kroppsarbeid og det å være i ett med naturen, vil få ham i gang igjen. Bjarne er ikke imponert over åndsmennesket som har kommet hjem til bygda, og som går løs på trærne rundt familiehytta lik en bever, slik han omtaler det.

Dette går for øvrig rett inn i den store politiske kampen i Norge for tiden: by mot land. Men bygda kan være like ubarmhjertig om man ikke kjenner kodene.

Krøker seg

Skuespiller Benjamin Holstad gjør et vittig portrett av bygdegutten som kjører crosser, og som mener at en bytur er det Anders trenger. Det er vondt å se hvordan Anders krøker seg, tilsynelatende uten evne til å slå tilbake.

«Hoggeren» er nesten en omvendt versjon av Joachim Triers «Oslo, 31. august» fra 2011. Der drar hovedpersonen inn til byen for å se om det fins en ny start for ham der. Men han er fremmedgjort fra det som en gang var hjem. Verden har gått videre. I Oslo, 31. august sier en velmenende venn at «Det ordner seg, jo» til hovedpersonen. «Nei, det gjør jo ikke det.», er svaret tilbake. Jeg blir sittende og vente på en tilsvarende scene i Hoggeren.

Amatørenes innsats er allerede nevnt, men Anders Baasmo Christiansen gjør ikke en mindre prestasjon selv. En kan tenke seg at mye har blitt improvisert, både i håndlag med øks og amatører. Det er bare å komme seg ut av skogen og inn i kinosalen.

Terningkast: 5

P.S. Verdal kino viser Hoggeren som en del av Kvalitetsfilmfest fredag kveld.