Kaféens navn kan gi assosiasjoner til eventyret der prinsessen stikker seg og faller i en dyp søvn. «Stekke» henspiller på området der det før var et eleveområde med mye viltvoksende tindved. Mange eldre verdalinger, som hadde dette som lekeområde, vil huske de rikt forgreinete plantene med torner. Noen hver opp-levde å få et stikk her.

I sitt lune hjem på Uglen Østre i Rasveien viser Kari Stene (66) fram ei dukke med navnet Tornerose. Dukken er et kjært barndomsminne, en gave fra foreldrene på Sandvollan i Inderøy.

–Det var ikke så mye penger den gangen, og slettes ingen selvfølge å få en slik fin gave.

Måten Kari Stene har tatt vare på dukken forteller også mye om den omsorg som kafédriveren på Stekke har for alle omkring seg. Hun ser det enkelte mennesket, og hun bryr seg.

Fjordland neste?

Det er mange som benytter seg av tilbudet og det sosiale treffpunktet hun har stått i bresjen for i 16 år. Stekke Kafé har blitt en institusjon, uten å slå på stortromma i tide og utide. Her er kvelder der de spiller kort, det er fast kveld for en malegruppe. Så er det skolejentene i «Spre glede» som kommer med bingo og velværekvelder. På dagtid kan det hende det stikker innom noen med en gitar og synger litt.

–Ei dame på 91 år kommer til kaféen hver dag. Hun sier at hvis den kommer bort, blir hun sittende alene på rommet sitt. Hun ser fram til er å få denne daglige lille trimturen, treffe folk, og få seg mat. Det er flere som henne. De er stort sett enslige, og de sitter alene i leilighetene, sier Kari Stene. Hun har hørt at flere antyder at de like gjerne kjøper ferdigmat fra Fjordland dersom alternativet er å få brakt maten til leiligheten der de må sitte alene, kanskje med dårlig matlyst.

Flere tusen protester

Det ble stor uro blant kafégjestene fra omsorgleilighetene da de tidligere i vår fikk informasjonsbrev fra kommuneadministrasjonen om at kaféen kunne bli nedlagt. Selv fikk Kari Stene en muntlig orientering fra rektoren for voksenopp-læringen for fremmedspråklige.

Muligheten for en snarlig nedlegging av det populære tilbudet førte til at Kari med flere aksjonerte. Det er samlet inn flere tusen signaturer som protesterer mot planene. Den voldsomme reaksjonen har ført til at ordføreren nå bruker aktivt ordet omlegging, noe Kari Stene håper også betyr at serveringsbiten overlever. Hun er ikke fremmed for tanken på at flere, også enslige i grendene, kan få benytte tilbudet på kafeen gjennom ei henteordning.

–Jeg blir selv pensjonist i september, men jeg vil at Rune Norum skal ta over.

Norum har tidligere fortalt til Innherred at Kari og Stekke Kafé ble redningen for ham. Han brukte syv år på å komme seg gjennom videregående skole. Mobbing var hovedårsaken til dette. Andre problemer fulgte, men det var Karis omsorg og hennes krav som fikk Norum på rett kjøl.

–Har du brukt av egen livserfaring når du har tatt folk under dine vinger på kaféen?

–Det har en sammenheng, for jeg har selv hatt barn som har opplevd problemer. Når du ser at de begynner å slite, vil du hjelpe. De ungdommene som fått læretid på Kafé Stekke har begge tatt fagbrev. Det er veldig artig, for selv har jeg ingen kokkeutdannelse. Men jeg fikk ansiennitet fordi jeg har hatt storhusholdning hjemme.

Slet med angst

Livet har ikke bare vært en dans på roser, snarere har det innimellom vært som fall i tindvedbusker.

Sykdom rammet Kari for 19 år siden. Hun fikk det som må ha vært et drypp, og hun mistet følelsen på høyresiden på kroppen og opplevde svekket sidesyn. I etterkant av dette begynte hun å slite med angst.

Kaféen ble den gangen også redningen for Kari. På den tiden var hun leder i Diabetesforeningen, en aktør som sammen astma- og allergiforeningen ble valgt av kommunen til å drifte kafélokalene i omsorgskomplekset.

–Jeg følte meg trygg på kaféen, for der var hjemmesykepleien, Kontakten og legesenteret i nærheten. Det gikk så bra at jeg sluttet med medisin. Det har gått med mye tid og energi på kafédriften, men samtidig har jeg fått mye livskvalitet tilbake.

Startet med vaffel

Hun minnes oppstarten. Det ble stekt vaffel og servert kaffe. Enkelt og greit.

–Vi trodde ikke på det helt store, så det gikk på kaffe og vaffel. Men så var det en gammel mann fra Trones som spurte; «Sei mæ, kan di itj lag meddag, hi di itj gjort det hæm?»

–Så da måtte vi anskaffe oss kasseroller, men vi hadde ikke penger verken i allergi- eller diabetesforeningen. Jeg la ut på en tiggerrunde, og hos Black Design i Levanger fikk vi veldig mye. Middags-tallerkener, kopper og krus. Det har vært holdbare saker, for vi har ganske mye av dette ennå.

Kari og hennes medhjelpere begynte å lage middager, i starten var det tre – fire beboere som fikk servering. Med årene, og med skiftende konstellasjoner med organisering og drift, er det i dag rundt 25 – 30 som daglig får middag i kaféen.

–Du har hele tiden vært med og ledet kjøkkenet. Tror du det vil vanke en «medalje» når du slutter?

–Hm.. hm.. hm.. humrer Kari på sin underfundige måte før hun bryter ut i en kort høylytt latter.

–Medalje? Nei, det tror jeg ikke. Det var ei som sa at er du heldig så får du en plastikkblomst på grava. Nei, jeg forventer ikke det, selv om jeg har lagt ned mye av livet mitt der de siste 16 årene.

På bordet i stua står en plastkaktus, men hun avkrefter at den har kommet fra administrasjonen i kommunen. Det er ei venninne som har gitt den i beste mening.

Innvandrer-klemmer

Kari forteller at hun har fått mye tilbake som er mer verdt enn medaljer og honnørtitler.

Hun har hatt flere ti-talls, ja minst 30 – 40 innvandrere på språk- og praksisopp-læring. De har gitt henne mange tilbakemeldinger, klemmer og menneskelig varme.

–Når jeg treffer dem på gata kommer de og tar omkring meg, og de gir meg klem på butikken. De setter virkelig pris på at de har fått hjelp. Mange har reist fra Verdal, men jeg får meldinger rett som det er. De aller fleste av disse har kommet seg videre og er i arbeid. Jeg har lært veldig mye av dem når det gjelder å omgås andre, og det å lære å godta hver-andre. Det er de som sier at når innvandrerkvinner kommer hit til Norge må de ta av seg skautet. Men det er ikke så lett fordi det er deres måte å være på. Det må de få lov til. Vi må respektere og godta hverandre.

Stekke Kafé er et som en fargerik fortelling fra «Tusen-og-en-natt», et stykke motstrøms historie i en tid der skepsisen mot det fremmede bare øker.

Kari setter sin lit til at politikerne tar til fornuft og har en tro på at det skal gå bra med framtidig kjøkken på Stekke, et tilbud som dekker opp de mange behov. Også innvandreres ønsker om arbeidspraksis.

«Prins Lars»

I et ethvert eventyr dukker det også opp en prins, så også i Karis liv. Lars het han, en staut kar fra Verdal. Det første ekteskapet var parkert, men livet skulle by på nye muligheter i nabokommunen. Fra før hadde hun tre gutter, og sannelig skulle fire gutter til få oppleve hennes morskjærlighet.

Når vi våren 2017 teller opp status i må vi inkludere 13 barnebarn. Det er liv og røre rundt Kari og Lars i kårboligen som var satt opp rett før krigen. En av sønnene bor med familie i den andre enden av gårdshuset. Odelsgården, som er tatt over av sønnen Leif, ligger på andre siden ved krysset Gamle Prestegårdsveg og Rasvegen. Selv kom Lars til Uglen fra Ness da han tok over gården etter en ugift onkel.

Hushjelp i Levanger

Tilbake til barndommens Inderøy kan Kari fortelle om ei fin tid på Sandvollan med foreldre og besteforeldre som tok seg godt av hennes og hennes søster og bror. De lekte og fikk kunnskap om livet. Jenta lærte å binde garn for sjøfiske, mor og bestemor viste kunster i hekling og strikking. Minnene er bare gode. Som 16-åring måtte Kari ta jobb som hushjelp i Levanger, en ikke helt uvanlig måte å tjene til livets opphold for unge damer i 60-årene. Utdanning ble det ikke på den virksomme, energiske jenta.

–Far var gårdsarbeider. Han gikk bort for 20 år siden. Mor lever. Hun er 89 år, og er dement. Inderøy kommune tar god tatt vare på henne, forteller Kari.

Snipp, snapp snute?

I løpet av intervjuet har ektemannen Lars kommet med diverse supplerende opplysninger og synspunkter på det ene og det andre.

–Har Kari vært ei grei dame å være gift med?

Lars gjentar «grei?» og svarer sindig:–Vi har vært gift i 38 år så det må da vel si noe. Men bestemt det er hun.

Så vil det vise seg da, om noen ukers tid, om det ukuelige pågangsmotet til Kari får en lykkelig slutt med tanke på Stekke Kafé.

–Overlever kafeen, Kari?

–Jeg har ikke lyst til å gi meg. Jeg hadde tenkt å slutte tidligere, i sommer. Men når dette brevet kom til beboerne fant jeg ut at jeg må prøve å redde kaféen og arbeids-plassen for de andre.

I motsetning til eventyrets Tornerose som ble liggende stiv og urørlig, vil Kari uansett utfall stadig være på farten. Når hun til høsten blir pensjonist er ikke sofaen løsningen.

–Den har jeg aldri ligget mye på. Om jeg har gjort det så har telefonen alltid ringt.

På 17. mai er hun på jobb igjen. Mens mange andre kan ta fri, er hun beredt på å gjøre sin innsats på Kafé Stekke.

–Jeg har arbeidet på 17. mai i alle år. Det er stort behov for å ha åpent.