Historien det her skal berettes om skjedde i Sør-Kinahavet, da jeg var på vei hjem etter å ha intervjuet en del krigsveteraner som var involvert i de japansk/filippinske krigshandlinger som ble utkjempet på tropeøya Leyte i tidsrommet 1941 – 1944.

Den gripende minnestunden over falne som ble tilrettelagt i Palo city er vel overstått. Det er tid for oppbrudd.

Vemodig er det å måtte forlate denne idylliske landsbyen ved havet som jeg ankom for en ukes tid siden. Mange landsbybeboere, venner og krigere er møtt opp på brygga for å se meg vel av gårde. En lang dags ferd mot vest er i startfasen. Høytidsstemt vemod preger avskjedsstunden. Vi vet så inderlig vel at vi aldri kommer til å se hverandre igjen.

Jeg makter ikke å se meg tilbake idet jeg entrer oppover den gyngende landgangen på den todekkede ferja. Minnene strømmer på. Det er tungt å måtte forlate gode venner – for godt. Men vi er bundet av å følge livets syklus. Det vil si, vi møtes for så å skilles igjen. Alt har sin tid.

Min neste destinasjon er Olongapo city på øya Luzon, der det er etablert en amerikansk marinebase, Subic Bay, som inntil 1992 var hovedbase for the Huge 7th Fleet of the US. Navy. For den som er interessert i Stillehavskrigen er det verd og avlegge denne basen et besøk.

Men mange sund, streder og øyer skal forseres før en kommer til Subic Bay – vinduet mot Stillehavet.

Katotiske forhold ombord

Ombord er det nærmest kaotiske tilstander før avgang. Som vanlig er disse gamle, rustbefengte ferjene stappfulle. Det kryr av folk og dyr overalt. De pøses på med passasjerer uten å ofre en tanke på om det er nok sikkerhetsutstyr – så som redningsvester eller flyteringer i tilfelle brann eller forlis. Etter et kjapt overblikk viser det seg at det ikke fins redningsvester til mer enn halvparten, og knapt nok det. Og at det i tillegg kryr av glupske haier i dette havområdet, gjør ikke situasjonen tryggere.

Heldigvis er det svært sjelden at det inntreffer alvorlige ulykker. Min livsfilosofi baserer seg på at alt er årsaksbestemt, eller deterministisk. For å si det noe enklere. Er det forutbestemt at en skal leve videre, så går det bra denne gangen også.

Etter å ha skrevet over et par pappesker med kaklende høns og noen gryntende svarte grisunger som er tjoret fast til en metallstang, når jeg omsider fram til en spinkel jernleider som fører opp til andre dekk. Nedlesset med daskende fotoutstyr, klatrer jeg møysommelig opp til dekket på andre etasje. Jeg sikter meg inn på en trekasse med pipende kyllinger. Omsider når jeg frem, og slår meg tilfreds ned på kassen, tydeligvis til stor ergrelse for kyllingene.

Plassmangel kan jeg takle, men den skingrende musikken er nesten ikke til å holde ut. Høyttaleranlegget står på for full guffe – hele tiden. Veldig slitsomt i lengden. Men til gjengjeld har jeg ypperlig utsikt i alle retninger, her jeg sitter ved rekka, og dertil et fint ståsted for å ta bilder, i tilfelle noe interessant skulle dukke opp.

På plass i båten

Omsider kimer skipsklokka klar til avgang. Hektisk aktivitet på nedre dekk. En sjauer på kaia løsner fortøyningstrossa fra pullerten og kaster loss. Det legges hardt ror og skipet bakker sakte ut fra den provisoriske brygga. De synkroniserte motorene øker omdreiningshastigheten ytterligere idet det blir slått full fart forover. Det rister litt i fartøyet idet farten gradvis økes. Ved å følge skipets boblende kjølvannstripe kan man etter en stund bare ane et svakt omriss av denne vakre,palmebekransede byen med de lavagule, spisse fjelltindene i bakgrunnen. Det er nesten vemodig å se den synke i havet akterut. Men minnene lever. Minner om heroiske menn som sloss til siste blodsdråpe mot en barbarisk overmakt ...

Etter at det verste ståket har roet seg noe, blir jeg sittende og lytte til den taktfaste dunkingen fra dieselmotorene som nesten klarer å overdøve den støyende lyden fra musikken forut nede på første dekk. Jeg forsøker å hvile hodet mot det svakt vibrerende skottet. Det føles beroligende å se utover det smaragdgrønne tropehavet, betrakte blågrønne bølgetopper som bryter mot skutesiden og dønninger som tilsynelatende taktfast løfter og senker den blågrønne horisonten i vest.

Snart har vi lagt de nærmeste øyene bak oss. Dønningene blir krappere etter hvert som timene går. På babord side er storhavet i ferd med å åpne seg i all sin velde. Grågrønt hav i sakte bevegelse så langt du ser. Uendelig langt der ute kan en skimte himmelhvelvingen forene seg med den grågrønne horisonten. En følelse av ro og frihet siger ned og gjør meg søvnig. Med disse beroligende inntrykkene i bakhodet, lukker jeg øynene og prøver meg å få meg en etterlengtet blund.

Den hektiske aktiviteten som har pågått en ukes tid med å planlegge veterantreff, har delvis gått utover nattesøvnen.

Hva er det som skjer?

Jeg må ha slumret til en stund, for plutselig bråvåkner jeg av at skuta krenker voldsomt over til styrbord, samtidig som kursretningen forandres.

Hva er det som skjer? Som et lynglimt farer redselsnatta som vi skoleskipsgutter opplevde på et opprørt hav utenfor Skagerrak-kysten, da vi var en hårsbredd fra døden etter et sammenstøt med et fyrtårn.

Lys våken, og med disse tankene i hodet, brøyter jeg meg veg fremover mot baugpartiet. I farten river jeg til meg en flytering som tilfeldigvis henger på rekka. Da mine svømmeferdigheter er under middelmådig, kan en slik gjenstand redde liv i tilfelle jeg må hoppe på havet.

Her gjelder det å få et overblikk over situasjonen så fort som mulig. Fra mitt ståsted her ved fremre baug er det tilsynelatende rent farvann forut og ingen iøynefallende hindringer i sjøen. Hvorfor denne brå kursendringen da?

En offiser fyker forbi og holder nesten på å støte sammen med meg idet han gestikulerer med armene og roper: «Excuse, excuse me! We hage to rescue distressed! Look over there!»

Han tar seg så vidt tid til å peke utover havet med en dirrende finger, før han bykser ned leideren. I full fart river jeg opp den medbrakte reisekikkerten og retter den inn mot den retningen han pekte ut. Til å begynne med ser jeg bare blågrønne bølger som sakte bryter over og overlapper hverandre. Jeg saumfarer området uten å se noe.

Men der! Plutselig fanger okularet opp noe som ligner på et lite, spinkelt fartøy som ligger dypt i sjøen og er i ferd med å synke. Fra en stang blafrer noe hvitt. Et tegn på at noen er i havsnød.

Fra mitt ståsted kan jeg iaktta stor aktivitet i bestikket her på brua Jeg kan observere offiserer som står med kikkerter klistret foran øynene. Ferjen har nå stø kurs mot havaristedet. Maksimal yteevne blir pint ut av de to dieselmotorene. Skumsprøyten står fossende om baugen på den gamle todekkeren idet den brøyter seg vei gjennom grågrønne bølger. Langt der fremme kan jeg registrere noen skikkelser som dupper i sjøen, samtidig som de veiver med armene i et desperat forsøk på å fremkalle oppmerksomhet.

Da vi nærmer oss havaristen slås det halv fart i maskinen. Det er viktig å unngå at turbulensen som propellene forårsaker ikke skal gjøre skade på mannskap eller fartøy. Snart etter reduseres farten til slow ahead. Skipets besetning er allerede i hektisk aktivitet med forskjellige forberedelser.

Det er tydelig å se at mannskapet er drillet i hva deres oppgaver er i tilfelle de kommer opp i et havari Sluseporten på styrbord låring er allerede åpnet, og davidene på heisevinsjen er svingt utover klar til å heise om bord den havarerte farkosten. Andre står parat til å kaste ut livbøyer som er festet i lange liner, klar til å hale havaristene om bord.

Kapteinen samt førstestyrmannen følger nøye med at alt forløper etter de på forhånd innøvde instrukser. Spenningen stiger idet ferja går for sakte fart så nært inntil havaristen som mulig. Så blir motorene reversert et kort øyeblikk før det blir slått full stopp i maskinen.

Så siger ferja på framdriftsfarten helt inntil havaristene. Jeg kan aldri glemme de takknemlige ansiktsuttrykkene på disse fem unge ungdommene som i desperasjon klamrer seg fast til noen tomme plastkanner. Gleden over å bli reddet gir seg utslag i strålende smil, gestikulering med armene og høylytte ytringer på et språk jeg ikke forstår.

Matrosen redder liv

Blant mannskapet er det også en kvinnelig person – en ung jente – som med den ene hånden tviholder på båten's eneste flytering mens kroppen ryster i ukontrollerte bevegelser. Ansiktstsutrykket er preget av bunnløs redsel, og tårene strømmer fritt. Den andre hånden peker skjelvende opp mot himmelen – som i en lydløs takk til høyere makter..

Farkosten, en såkalt pamboat med utrigger, er i ferd med å synke. Jeg kan observere noen tomme dieselkanner som er bundet fast til båtens skrog som oppdrift, men likevel ligger det meste av farkosten under vann. Kun deler av soltaket stikker opp. Det er tydelig å se at havaristene begynner å bli utslitt etter å ha kjempet for å holde seg over vannet, kanskje i flere timer.

Et dramatisk øyeblikk oppstår da jenta mister taket i bøya av ren utmattelse og begynner å synke i havet. Resolutt stuper en av matrosene på ferja i sjøen. Han er tydeligvis en dreven svømmer, for etter noen sekunder når han ned til den forulykkede. Idet de kommer opp er han snar til å lempe henne opp på et par tomme plastkanner, samtidig som han presser den ene pekefingeren opp i halsen på henne. Heldigvis så går det ikke så lang tid før hun begynner å gulpe opp sjøvann, og etter hvert kommer hun sakte til bevissthet igjen.

Et lettelsens sukk stiger opp fra redningsteamet. Da hun er ved full bevissthet blir de heist ombord, der jenta får et ullteppe slengt over skuldrene og deretter geleidet ned til en lugar i følge med en kvinnelig betjent for videre behandling. De andre klamrer seg fortsatt til de nevnte plastkanner. Det er kun en av dem som er svømmedyktig. Han hjelper sine kamerater så godt han kan med å holde de over vannet i påvente av livbøyer som etter hvert blir kastet ut. Han tar seg spesielt av to som viser sløvhet etter å ha tatt inn for mye sjøvann.

Mannskapet på ferja arbeider hurtig og rutinert. En etter en blir trukket ombord og i sikkerhet. De omfavner hverandre i taushet, mens dødsangsten lyser ut av øynene på de. Skjelvende av angst løfter de sine hender opp mot himmelen og roper ut høye bønner på sitt eget språk.

Så snart sistemann er over rekka svinges davidene ut for å berge den havarerte utriggerbåten. Sjøen er heldigvis smul under hele redningsaksjonen, så det byr ikke på noen problemer å få heist den havarerte båten over rekka.

Ferieturen ble et mareritt

Det skal snart vise seg at havaristene er fra Sør-Korea. På et stotrende og gebrokkent engelsk kan de fortelle de la ut fra Cebu city med kurs for Camotes Island – en øygruppe som ligger i Visayan området. Men underveis – omtrent midtveis mellom Cebu og Camotes – sprang båten lekk. Den tok inn vann, og etter hvert begynte den å ligge dypere i sjøen. Ved nærmere øyesyn viser det seg at den morkne bunnkledningen er blitt skadet av slag fra bølgene, som resulterte i at noen spantebord hadde sprunget lekk. Samtlige øste på spreng, men båten sank stadig dypere. Det alle fryktet aller mest var at de kanskje måtte tilbringe en natt blant glupske, nærgående haier. Alle var livredde idet haiene ble mer og mer nærgående etter hvert. Men heldigvis kom redningen i rette øyeblikk, før haiene gikk til angrep.

En av koreanerne – en ung sympatisk gutt – trekker meg til side og spør om jeg tror på Gud. Jeg svarer bekreftende på det. Han ser på meg med sine uutgrunnelige svarte øyne og sier på sitt gebrokkent engelsk: «Gud hjelpe oss så ikke hai spise oss i natt. Gud redde oss fra død.» Jeg nikker bekreftende. De hadde nok noen reddende engler ombord ...

Koreanerne fikk god forpleining ombord. Mat og drikke på selskapets bekostning, samt noen ullpledd til å slenge over skuldrene. Det er utrolig hvor fort kroppen blir nedkjølt når du blir liggende lenge i havet, selv om vannet er temperert.

Snart etter kunne ferja legge seg på den opprinnelige kursen igjen – mot Olongapo – to timer forsinket. Omsider – utpå kvelden dagen etter – klapper vi til kai i Olongapo city. I mellomtiden har jeg blitt gode venner med mine reisekamerater fra Sør-Korea. De kan fortelle meg at de er studenter og kommer fra en by som heter Gwangju, som ligger nær sørspissen på halvøya

Men det som skulle ha endt opp i en trivelig ferietur, utviklet seg til å bli det ren marerittet. Alle priser seg lykkelig over å ha berget livet. Hadde mørket falt på kunne det gått riktig ille.

Nå er det tid for å skilles igjen. Bukkende, med håndflatene mot hverandre ønsker disse kjekke Koreanerne meg lykke til videre på ferden. Alle følger meg med øynene mens de vinker idet jeg entrer nedover landgangen. I øyekroken kan jeg registrere den maltrakterte utriggerbåten hengende i davidene klar til å bli heist ned på kaia. Jeg føler en enorm lettelse over at ingen av disse staute ungdommene mistet livet.

En seiltur som kunne ha endt i forferdelse, ble heldigvis avverget ved at ferja kom til rett tid.