Arne Falkfjell har ikke akkurat fulgt ordtaket som sier at «å tale er sølv, men å tie er gull». Han innrømmer glatt at kjeften ofte går før han har tenkt seg om.

Under EU-kampen i 1994 var daværende landbruksminister Gunhild Øyangen på besøk på meieriet i Verdal. Øyangen, som talte for EU, kom til et dekket bord omkranset at ihuga EU-motstandere. I velkomsttalen anmerket den frittalende meieribestyreren at de ikke hadde heist flagget. Stemningen hos ministeren ble ikke akkurat munter av formuleringen, og stort bedre gikk det ikke da Falkfjell skulle gi henne en gave. Det var en motvillig statsråd som vegret seg for oppmerksomheten, noe som i sin tur førte til at verten utbasunerte: –Vil du ikkje ha gaven?!

I ettertid innrømmer Arne Falkfjell at de nok ikke tok i mot Øyangen som de burde.

Men for å holde oss til ordtak med røtter i norsk bondekultur; Det er ingen vits å gråte over spilt melk. Arne Falkfjell er ikke den som angrer på det som er sagt eller gjort. Han gamper på videre, i stort og smått.

Han har fortsatt kjeftamentet i orden, og den syngende ordflommen kommer som en lavine fra høye Balsfjords-tinder.

Speaker-Arne

Mange vil minnes årene da Falkfjell var speaker både her. Under gullårene i Veressjøen Rundt på 90-tallet kunne Falkfjell holdt folk i ånde i fem-seks timer. Med kjappe replikker og muntre spørsmål fikk Falkfjell flere av våre nasjonale idrettsstjerner i tale.

–Av og til litt har jeg kanskje vært litt på kanten, men det har ikke vært ondt ment. Da Sture Sivertsen fikk Olavstatuetten skrev Otto Ulseth i Adresseavisen «at jeg var en dyktig speaker, men måtte være landets frekkeste speaker».

Speaker Arne Falkfjell ønsker Petter Northug jr. velkommen tilbake til Vera og Veressjøen rundt. Året er 2006.

Falkfjell har vært i speakerboksen på hopprenn, langrenn, friidrett, fotball, ja til og med på travløp. De helt store travkunnskapene var kanskje ikke helt på plass den dagen på Landfalbanen, men med eksperthjelp ved sin side skulle dette gå bra. Med storfint hestebesøk fra Trondheim var det klart for første løp. Men hva presterer den godeste Falkfjell å si når startskuddet går? «God tur!».

–Jeg ønsket hestene god tur. Ha, ha, ha! – god tuuur!

Sidekommentator Agnes

Innherred er på besøk i anledning den forestående 80-årsdagen. For å få et mer helhetlig bilde av jubilanten, lar vi kona Agnes sitte ringside som dagens kommentator.

Hun har allerede bekreftet at det meste «glipper ut» når «kaillen» mer eller mindre spontant kommenterer noe. Nå er hun ikke helt skåret for tungebåndet selv, Agnes, som har pikenavnet Holmli. Under intervjuet griper hun inn rett som det er for å rette litt på gemalens oppsummeringer.

Livshistorien til den ordkjappe pensjonisten starter 28. juni 1937, i Balsfjord i Troms. Gutten som beljer verden i møte er den førstefødte i vegvokterfamilien.

–Far var vegvokter, mor var husmor.

Arne Falkfjell forteller om en god barne- og ungdomstid, krigsårene til tross. Blant minnene i barndomsheimen er fotballkampene i tunet. Arne var selvskreven keeper, et talent som førte til at han under studietiden fikk bestemannspremie i Nordisk landbrukshøgskolemesterskap både i Altuna og København.

–De sier jeg hadde brukbare evner som keeper, sier Falkfjell og spør seg selv hvor han egentlig har sportsinteressen fra.

–Det var ikke på grunn av foreldrene. Jeg kan ikke huske at far min var spesielt sportsinteressert. Men vi var en guttegjeng; Håkon, Rolf, Hallvard og meg som spilte fotball forholdsvis tidlig.

En dansk kunstmaler på gjennomreise i Troms fanget opp denne situasjonen, og et maleri som har fulgt med gjennom livet viser den glade leken.

Søndagstur med dommerfløyte

Sportsinteressen førte blant annet til at Falkfjell begynte som fotballdommer.

Agnes minnes de første «dommer-årene» godt.

–Da søndagene kom var det å sette seg i bilen med ungene å kjøre til Stokkøya, Selbu... ja, dommerturene var søndagsutflukten da ungene var små.

–Det har kanskje blitt litt mye fotball, medgir gemalen og konstaterer at han ikke har vært en toppdommer.

–Men, jo! Jeg har dømt to treningskamper mellom Rosenborg og Molde i sin tid. Jeg tror jeg har vært en respektert dommer, antyder Falkfjell og får muntert svar fra andre siden av bordet:

–Tror du ja!

Men hvordan det nå enn er; torsdag denne uka blåste Falkfjell’n for siste gang i dommerfløyta. Det var en J13-kamp i Levanger. Nå holder den godeste Falkfjell døra litt på gløtt. Han har nemlig meldt inn til kretsen at han kan ta på seg et dommeroppdrag eller to om det utover høsten dersom det oppstår frafall.

–Dommeroppdragene har gitt meg mye glede, og så har det vært med på å holde meg i fysisk god form.

Han har med andre ord litt problemer med å roe seg ned etter 50 år der han jevnlig hver vår, sommer og høst har blåst i fløyta. En imponerende innsats som medvirket til at han i år ble utnevnt til æresmedlem i Vinne idrettslag.

Valgte tidlig meieriveien

Vi går tilbake i tid igjen, til årene i Balsfjord. Det ble tidlig klart i hvilken retning den førstefødte Arne i en barneflokk på fire skulle gå som voksen kar.

–Jeg bestemte meg i unge år for å gå meieriveien for det var et stort meieri i kommunen som het Balsfjord Ysteri. Der fikk jeg først budjobb på kontoret som 15 åring, og året etter var jeg ferievikar.

Som 18-åring ble han opptatt som elev i Statens meieriskole, og med det fulgte læreår ved Harstad, Levanger og Verdal meierier.

Under disse årene skjedde det store omveltninger i livet. Faren døde tidlig, 54 år gammel i 1960. Året før var han på lærlingepraksis for å lære om kjerning av smør i Verdal, og det var i den perioden han traff Agnes.

Ekteparet er ganske så samstemt i hvor det skjedde. Det var utenfor hjørnet på gammelkinoen, ved Strand kafé på kvelden den 6. mars 1959. Agnes stod sammen med to andre jenter og kikket på filmplakatene.

–Nydusjet gikk jeg og «han Ola» ut på Øra. Der fikk vi se damene utenfor kafeen. «Beskjeden» som jeg er, gikk jeg bort og snakket med dem. Jeg fikk bra kontakt med Agnes med en gang, og vi gikk oss en runde. Vi møttes en dag eller to etterpå, minnes Falkfjell.

Agnes forteller at jentene hadde vært på bursdag hos ei som bodde på Strand kafé, der også Agnes også hadde hybel den gangen. Møtet endte med giftemål i 1961. Utover 60- og 70-årene kom fire barn til verden i familien som fikk adresse i Rissa fra 1973 – 1982. Nå hadde gutten som startet som ysteri-bud avansert til bestyrer.

Årene ved Rissa meieri var gode, og nå fikk også Falkfjell smaken på lokalpolitikk og andre offentlige verv. Det ble en periode i kommunestyret og formannskapet, som representant for Senterpartiet. Falkfjell ble leder av administrasjonsutvalget, og det var nummeret før han endte opp som kommunens fremste representant.

Nesten ordfører

–Jeg holdt på å bli ordfører, men det var antakelig ei velsignelse at jeg ikke ble det, flirer Falkfjell.

Saken var den at i kommunevalget i 1979 stod Arne Falkfjell nest nederst på Sp-lista i Rissa. Senterpartiet gjorde et brakvalg og kom inn med 9 representanter, blant annet meieribestyreren. Nå oppstod en litt spesiell situasjon da ingen av de kumulerte toppkandidatene ville bli ordfører. Øynene ble snart rettet mot meieribestyreren, som med ærefrykt sa ja til å ta på seg ansvaret.

Nå var det enklere sagt enn gjort å henge ordførerkjedet rundt Falkfjell. Kristelig Folkeparti hadde som Sps lokale samarbeidspartner også et ord med i laget. Rett før det hele var klappet og klart, kom oppslaget på forsiden i Fosna-Folket: «Kristelig Folkeparti godtar ikke Falkfjell som ordfører. Han er ikke medlem av statskirka».

En ramsalt hedning fra Balsfjord, med andre ord. Falkfjell forklarer:

–Jeg var hverken døpt eller konfirmert. Det skyldtes at baptistene dominerte på min farsside, og de «vant» kampen om jeg skulle bli døpt. Jeg ble velsignet av pastor Nøstrud på den sjette eller sjuende dagen. Og så er det sånn med baptistene at du skal døpes den dagen du finner din tro, forteller Falkfjell og legger til: –Jeg har ikke strevd så mye etter å finne min tro.

Den politiske karriere gikk altså fløyten, men i dag slår Falkfjell fast at kommunestyremøtene «var ganske kjedelig». –Det skjedde for lite og for sakte. Jeg vil at ting skal skje fort.

–Ja, det må skje med en gang. Og da må andre henge med også! pludrer Agnes fra sidelinjen.

–Ja! - ja, ja, ja, ja! repliserer ektemannen.

En likandes kar

–Hvordan er det å være gift med Arne, han er litt aktiv, du har kommet litt i skyggen?

–Jeg liker meg i skyggen. Han har hatt fotballen, sprunget etter den og holder seg i form med det. Jeg er glad i å strikke og sy... Jeg har mitt å holde på med, svarer Agnes diplomatisk.

Etter hvert kommer det fram at det er som i de fleste ekteskap; ikke alt er rosenrødt hele tiden. Kunsten er å klare opp i det en er uenig om.

–Men du har ikke svart på spørsmålet! fortsetter Arne med adresse til fruen.

–Jada, du er en likandes kar, humres det fra den andre kanten.

Befalsstemme

Hvor Arne har gemyttet og sin markante stemme fra er noe uklart. Det antydes rundt bordet at «mamma», som gikk bort i 2006 hadde noe av den samme karakteren.

«Arne vi hører deg bestandig før vi ser deg», er ellers et omkved som Falkfjell har levd med. Evnen til å bruke stemmen høyt har en plausibel forklaring, utover det som måtte finnes av arvede egenskaper.

Falkfjell flirer og unngår så vidt å ende opp med sin eksplosive latter.

Å komme seg gjennom livshistorien til Arne Falkfjell er ikke gjort på et blunk. En omfattende cv viser også at vi utenom «artigkaillen i speakerboksen» har med en seriøs samfunnsbygger å gjøre. Han har blant annet vært aktiv medlem i Lions i 30 år, stilt opp for frivillighetsapparatet på Stiklestad i 30 år, medlem av Nord-Trøndelag eldreråd og leder/medlem av overskattenemnda i 12 år. I tillegg kommer en lang rekke idrettslige verv.

Arne Falkfjell har sjelden sagt nei når noen har ringt og spurt.

–Jeg har store problemer med å si nei til noen. «Nei» i mitt vokabular var i forbindelse med EU. Jeg har pokker så vanskelig for å si nei...

Agnes imiterer fra sidelinjen: «Ja, ja, ja, jaaa! Ja, jadaaa!»

Brøytestikke-episoden

Nå trengs det forresten heller ikke alltid å spørres. Arne Falkfjell er fullt ut i stand til å ta et initiativ på egen hånd. Som den legendariske gangen da han tok seg bryet med å snu brøytestikkene på en 400 - 500 meter lang strekning langs gangvegen fra Rindsem-krysset og fram til avkjøringen til Vinne hvor han da bodde. Falkfjell trodde nemlig at brøytestikkene var satt ned feil vei ettersom refleksene stod nederst på pinnene. Vegmyndighetene kunne imidlertid fortelle at pinner som settes opp ved gangveger ikke skal ha refleks. Enden på visa ble at Falkfjell «bætterdæ» tok en ny runde og snudde pinnene en gang til.

Dramatisk start i Verdal

Arne Falkfjell har heldigvis evnen til å le av seg selv, så det passer at han avslutter intervjuet med en av sine mange historier i samme sjanger.

–Jeg fikk en dramatisk start som meieribestyrer i Verdal. Det var først på februar i 1983. Laboratoriet ga beskjed om at det var noe muffens med en leverandør av melk.

Regelen var da slik at husdyrkonsulenten og bestyreren skal ut og ta en prøve før tankbilen fikk hentet melka. Vi stilte opp klokka sju om morgenen og tok prøven, og jeg satt etterpå fornøyd i bilen med den rødlakk-plomberte flasken i fanget. Det hadde vært omslag i været, og det var sporet veg. Så skjedde det dramatiske, på veg tilbake til meieriet mistet vi kontroll på bilen. Det gikk ikke verre til enn at vi havnet utfor veien og ble liggende på taket. Der hang jeg i selene og blåholdt i flaska. Det første jeg sa der jeg hang opp ned: «Degern, vi berget prøven».

Falkfjell gapskratter. Ha, ha,ha, hoo!!!

Helsa alfa og omega

Tiden på meieriet er selvfølgelig full av gode minner, men vi må etter hvert styre den kommende jubilanten inn på hva som skal skje på den store dagen.

–Jeg har en annonsetekst oppi haue som jeg skal komme innom avisa med. «Jeg frabeder meg mulig oppmerksomhet, men ønsker alle mine gode venner en god sommer!».

Falkfjell legger til at han vil være bortreist sammen med kona på dagen, så det nytter ikke å ringe på dørklokka til leiligheten i Kvislatunet.

–Noen tanker rundt det å bli 80?

–Jeg kommer til å savne dømmingen til fotballungene. Det setter jeg pris på, kanskje jeg kan ta en eller annen kamp... Så er det helsa som bestemmer alt, oppsummerer Falkfjell før han med et stort smil legger til

–Er det noen som trenger en «jabbkaill», er det bare å si ifra!