Du har kanskje hørt ordtaket «rolig som skjæra på tunet». Vel, på gården Tune på Stiklestad er det også fugler, men her er det ikke skjæra som stjeler oppmerksomheten. Der har nemlig Lornts Ole Holan og Ida Mari Ness Holan i år begynte å satse sånn smått på høns. Rundt påsketider gikk de til anskaffelse av 250 fjærkre, som nå sørger for et omtrent like høyt antall egg – daglig.

–Vi begynte med fem-seks høns for litt over to år siden, fordi vi hadde lyst til å lage egg sjøl. Så begynte vi å gi bort til foreldrene våre og sånt, men da ble det plutselig for lite – de hønene vi hadde lagde jo egentlig bare nok til oss. Samtidig sluttet nevøen min, Tor Erik Ertzaas, å produsere egg, og vi pleide å handle der, begynner Lornts Ole, før Ida Mari fortsetter:

–Og så syntes vi det var tamt uten liv og røre i fjøset, siden det sto tomt.

–Ja, kommenterer Lornts Ole igjen, og legger til med et smil:

–Og vi betaler jo for forsikring og vedlikehold på bygget, så da kan det jo likeså greit være noe i det.

Vil ut til verdalingene

Dermed fant ekteparet ut at de skulle mangedoble produksjonen, for de så ikke så mange andre alternativer. Kanskje mest fordi de ikke ville se noen andre.

–Hva skulle vi gjøre, da? Kjøpe egg på butikken?, fnyser Lornts Ole, med gliset fortsatt på plass.

Nei, da ble det heller 250 egne høns det naturlige valget. Og siden april har Tune tilbudt egg til dem som måtte ha lyst til å kjøpe. Først i køen står slekt og nære venner, men de vil gjerne utvide horisonten.

–Vi har solgt en del privat, og det tok av litt på starten. Men vi har nok mettet vår indre krets, så nå har vi en del egg stående på lager. Det hadde vært artig å selge litt mer til lokalbefolkningen ellers, reklamerer Lornts Ole.

Hittil har ikke ekteparet på Tune gård opprettet noe eget foretak for eggproduksjonen. Faktisk mangler de fortsatt et eget navn til eggene, også.

–Til nå har vi vel kalt det Stiklestad Egg, men jeg vet ikke helt enda ... vi er i startgropa, og jeg vet ikke hvordan vi skal angripe det, forteller Lornts Ole.

Facebook-side har de riktignok fått på plass, og den heter i hvert fall Stiklestad Egg, selv om den ikke har vært så aktiv hittil.

Nå står hønsene i et rom i fjøsbygget og verper det de kan. De er hvite, med rød kam og hakelapp, og er av arten Lohman. Eggene deres blir også ganske spesielle, ifølge produsentene selv, men det skyldes mest næringen de får i seg på Tune gård.

–Vi er de eneste i landet som bruker denne oppskriften på fôr. Den er utviklet for å få en bedre smak på egget, med gulere og finere plommer, hevder Lornts Ole. Den nokså unike oppskriften skal han ha fått fra broren hans, Børre Ertzaas, som tidligere drev småskalaproduksjon av egg i Finnsnes.

Drøm om gårdsbutikk

Den spesielle næringen er også litt dyrere, hvilket gjør det lite aktuelt med en videre opptrapping av eggvirksomheten på Tune med det første. Inntil videre vil han og Ida Mari fortsette i samme skala som nå, noe de er fornøyde med.

–Men hvis markedet er der, er jeg ikke redd for å satse større. Mulig det blir med dårligere fôr og litt dårligere egg, så nå holder vi oss til mer kvalitet i mindre skala, sier Lornts Ole.

–Vi har jo et bygg å ta av, skyter Ida Mari til, og tenker på fjøset hvor det tidligere var kyr.

Hun tok for øvrig over gården fra foreldrene i 2016, men har ikke hatt andre dyr i fjøsbygget før hønsene. Sett bort fra et par vaktler, da, som også verper egg.

–Det hadde vært artig å få til en liten gårdsbutikk her. Kanskje selvbetjent først. Med mer enn bare egg, også. Jeg er glad i strikking og sying og sånt, så kanskje en kombinasjon med det. Man må ha litt drømmer, meddeler Ida Mari, med hendene rundt en kaffekopp det står Hønemor på – naturligvis.

–Ja, på gård er det bare fantasien som stopper en, sier Lornts Ole støttende.

Med selvbetjent gårdsbutikk er tanken at folk skal hente eggene selv uten å måtte betale der og da, for både Lornts Ole og Ida Mari har nok å gjøre ellers om dagene. De har to barn sammen, i tillegg til at begge jobber for fullt ved siden av gårdslivet. Han hos S-Rør, hun hos Veslefrikk bofellesskap. Da kan det vanskelig å gjøre fullverdig butikk av eggene med det første – men hvem vet hva fremtiden bringer?